Det å miste et barn

De siste månedene har jeg lest en blogg...en blogg om et barn som ble født så altfor tidlig, men fortsatte å kjempe...

Det var ikke nok...Gutten døde for et par dager siden, nesten 5 måneder gammel.

Vi som har lest bloggen, har etterhvert blitt kjent med skriverens dager på sykehuset, fått tilstandsrapport, og blitt svært knyttet til dette lille guttebarnet som vi aldri har sett, men likevel kjente så godt. Mange mødre tar for gitt at det å skulle bli mamma er en dans på roser, med et friskt barn, aktive dager og mye glede. Det er lett å glemme de hendelsene som ikke blir som forventet. Det som setter ting i perspektiv.
Jeg er glad for at moren til denne gutten ville dele historien med oss, og dette var nok en slags terapi for henne også. Alle oppturene og nedturene som var, det å holde pusten og ikke vite hva som skjedde de neste dagene, eller timene for den saks skyld. Det krever styrke.

Vi som fulgte bloggen var innom daglig for å få siste nytt. Hadde de en dårlig dag, holdt vi pusten og var like nervøse som moren var, fram til et nytt innlegg kom og tilstanden hadde bedret seg.
Da beskjeden kom om at legene forventet at gutten kom til å dø i løpet av det neste døgnet, håpte alle på et mirakel. Dessverre hadde ikke gutten mer krefter igjen, og sovnet stille inn. Det er trist. Nå står begravelsen for tur, og familien har en sorgprosess å gå gjennom. Jeg viser min dypeste kondolanse.
Ingen skal måtte trenge å begrave sitt eget barn.
Om det er noen som ønsker å lese bloggen, er adressen nederst på siden her.

R.I.P Even Andrè! 14.04.10-04.09.10
Himmelen har fått en ny engel. Høyt elsket, dypt savnet.

Vet ikke...jeg vet bare ikke..

Dette er tanker som gjentar seg om og om igjen i hodet mitt.
Hvorfor?

Jeg vet ikke. Livet mitt er i utgangspunktet ganske bra, men er det noe som mangler? Det er vel den konklusjonen jeg har kommet fram til.

Før jeg giftet meg, tenkte jeg ikke så mye over ting. I tidligere innlegg har jeg snakket om god kjemi og venner. Det er dette jeg føler på nå. Det var en som jeg begynte å bli godt kjent med for noen uker siden...en jeg kunne prate med om alt, og som faktisk var tilgjengelig ansikt til ansikt. Vi hadde god kjemi. Dessverre hadde han så stor respekt for andres forhold, at han heller ville bryte kontakten enn å risikere at noe ble komplisert mellom meg og mannen min. Jeg skjønner hvordan han tenker, men det er lenge siden jeg har hatt så god kjemi med noen på et vennskapelig nivå, og ikke minst hatt noen som har vært dønn ærlig med meg fra dag 1. Derfor ble jeg såret...ikke så mye fordi han ikke ville ha kontakt, men fordi kjemien mellom oss tydeligvis ikke var viktig nok for hans del. Jeg vet ikke....det er den følelsen av å ikke være bra nok..

Jeg kommer nok til å fortsette å håpe...at han ombestemmer seg en gang.

Det er på grunn av dette at jeg skjønner at jeg mangler de gode vennene i nærheten. Jeg har jo såklart opptil flere som jeg prater med om ting, men ingen bor i nærheten. Telefon og facebook blir ikke helt det samme..Det er langt mellom sånne venner, så...jeg vet ikke...jeg vet rett og slett ikke...

Lei av å tenke og lei av å håpe,
skal venner være som en gjennomvåt såpe?
Å håpe at ikke alle er lik,
som sårer igjen og igjen med sitt svik.
Man trenger jo noen å stole på,
den ene som aldri kommer til å gå.
Likevel skjer det, igjen og igjen
at den som du tok for din nærmeste venn,
finner ut at de vil fortsette jakten,
D-dagen kommer og da mistes kontakten.
En måned går, ett år, kanskje to
den tiden det tar å la sårene gro.
Så begynner den samme historien igjen,
man får tilbake troen på en skikkelig venn.
Kanskje det er nå det uvirkelige skjer,
man slipper å håpe og lengte etter mer.
Det varer en vinter, eller kanskje ti somrer,
man kan ikke vite før den dagen kommer.

Venter på nye dikt...

Jeg har ett dikt i tankene nå...om det blir noe av, vil tiden vise...en del av meg er redd for å skulle utlevere meg for mye, bli sårbar, i og med at de fleste diktene er veldig personlige. Vil jo ikke oppfattes som en negativ person heller.. :)

Problemet mitt er: Jeg tenker for mye!

Tenk hvis, dersom, kanskje hvis og hva hvis er en del av mitt daglige hjernevokabular, riktignok i perioder. Har jeg det helt fantastisk, holder tankene seg borte, men det skal ikke så mye motgang til før tankene vandrer og jeg begynner å vurdere hverdagen. Dette er ganske farlig for meg, og det er derfor jeg skriver dikt også; for å få vekk tankene og følelsene og gi de et annet fokus. Jeg har vel det som populært sett kalles katastrofetankegang. De fleste har det, bare i variert grad.

Det som er merkelig for min del er at hvis jeg setter meg ned og prøver å skrive noe, så går det ikke...det må komme naturlig, og ordene har vanligvis surret rundt i hodet mitt en stund allerede, så får jeg heller gå videre ut ifra det som er ferdigstilt. Det er derfor jeg sitter her nå...jeg har skrevet en del linjer, men klarer ikke å finne ut starten, og heller ikke slutten. Av en eller annen grunn føler jeg at jeg burde skrive på engelsk...?

Tiden vil vise...