Langt nede i dag...

I dag har paranoiaen tatt overhånd. Var på jobb i helgen, og snakket med en jeg jobber sammen med om den nye turnusen som skal komme. For mitt vedkommende betyr det jobb fre-søn hver 4 uke, og torsdag hver 8. uke...tilsvarende 40% stilling (doble vakter alle dager). HVIS jeg får være en del av den nye turnusen...de som ikke går inn i denne turnusen, beholder nemlig de enkle vaktene som er en del av dagens turnus. Det vil videre si at jeg beholder min 13% stilling, og må jobbe 6-7 dager ekstra i måneden. Dette igjen går ut over barna, som jeg da ser mye mindre enn hvis jeg hadde jobbet 3-4 dager i måneden (og fått mye mer lønn).
Jeg har fått for meg at jeg ikke får være med i den nye turnusen. Tankene mine forteller meg at jeg ikke får være med fordi sjefen mener jeg ikke er god nok, og at hun ikke liker meg. Jeg tenker også at de andre jeg jobber sammen med ikke liker meg. Var det noen som sa paranoia? Tanken på at jeg er nødt til å spare penger til den kommende praksisen og at vi ikke kommer til å klare oss økonomisk er ekstra stressende. Jeg VIL være med i ny turnus! Samtidig blir jeg lei meg for at jeg ikke ser barna 3 dager på rad hver måned. Jeg er klar over at det bare er 3 dager...men når de da våkner om morgenen på dag 2 og 3, og jeg forlater dem i nye 14-15 timer hver gang...tanken på sorgen deres i disse situasjonene sliter på meg...tror nesten at det er like greit at jeg er helt fraværende og bor hos foreldrene mine de helgene dette er aktuelt. At de ikke ser meg 15 minutter hver dag. Uansett hva utfallet er, så blir det FEIL. Borte 6-7 hele dager i måneden, men ikke sammenhengende, eller borte 3-4 dager sammenhengende? Hva ville DU valgt?

Det andre som presser meg ned i dag er angst for å mislykkes. Jeg skal planlegge, gjennomføre og evaluere en aktivitet på praksisplassen, men jeg klarer ikke å gjøre det. Aktiviteten skal være ferdig planlagt i dag. Jeg skal gjennomføre aktiviteten på fredag. Gjør jeg ikke dette, så stryker jeg praksisen. Men her sitter jeg...med mange ideer, men ingenting på papiret...Frykten for å mislykkes er for sterk...tenk hvis de ikke er interessert? Hva om jeg gjør noe feil? Tenk hvis alt blir totalt mislykket?

Jeg føler meg totalt mislykket......
- Mislykket som mor.
- Mislykket som kone.
- Misykket som student.
- Mislykket som person.
Hva er vitsen...?

I dag dukket tanken opp...
"Jeg kan like godt bare legge meg ned og dø..."
Dette kommer aldri til å skje...at jeg faktisk legger med ned for å dø, uten håp om noe...men akkurat der og da følte jeg virkelig at jeg bare kunne gi opp...at jeg ikke kom til å klare noe uansett....tanken om å dra fra mann og barn er der fortsatt med jevne mellomrom, men jeg vet også der at det ikke kommer til å skje...

På fredag skal jeg til hun som er åndelig veileder...jeg tror det er på tide med en terapitime for å få orden på tankene...barna er hos besteforeldrene...skal være der i natt...jeg brøt sammen da jeg fikk høre at hun minste hadde grått etter mamma og pappa da hun ble levert hos besteforeldrene...følte meg slem som ikke hadde henne hjemme etter at hun var syk i forrige uke, og som ikke har henne hjemme når hun klemte fingeren sin i døren i helgen, og fortsatt har vondt i den...

Jeg føler meg slem fordi hun trenger mammaen sin, men mammaen er ikke der...

En stund siden sist...

Det har vært ganske travelt for meg de siste månedene...og jeg har også hatt en bedre periode i ekteskapet og personlig....jeg har lært meg å sette krav...ihvertfall til en viss grad...og har følt på mer glede i forhold til det livet jeg har...selv jeg og mannen hadde noen gode uker :)

I skrivende stund veier jeg 65, 5 eller noe sånt...i meste laget, men overkommelig...jeg veier meg ikke 10 ganger om dagen lenger,  og har et bedre kosthold...
For to uker siden begynte jeg å trene...jeg begynte samtidig med at jeg kuttet ut søtsaker...jeg har nemlig en kjole som jeg håper kan passe perfekt til meg innen 14 desember, for da er det julebord! :)
Uansett; de siste to ukene har jeg vært på trening annenhver dag...og jeg kjenner hvor godt det er å ha gjort det! Hvis jeg klarer å følge opp med annenhver dag frem til julebordet,  og er flink med maten, så bør det kanskje være mulig at jeg ser bedre ut? Halvannen måned med trening?

Jeg nevnte at jeg hadde hatt en god periode nå....men føler også at jeg er inne i en dårligere periode for øyeblikket....den siste uken har jeg faktisk tenkt tanken at det beste for meg og barna er at jeg drar fra dem..fornuften sier jo noe annet,  men de er et irritasjonsmoment for tiden...jeg ønsker ikke at det skal være sånn, så langt ifra, men jeg klarer ikke å bevare roen så lenge de skal ha oppmerksomhet...det hjelper ikke på at de krangler HELE tiden heller...jeg føler veldig på behovet for å være alene...med rolige omgivelser og null stress...tror jeg kanskje er sliten etter 3 uker med hoste døgnet rundt som har ført til dårlig søvn...og tidligvakter i praksisen som gjør at jeg og barna må stå opp halv 6. ..

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg sliter nå...helt brått...og hvorfor bare på det området?  Hvorfor ikke med kropp, vekt,  utseende, ekteskapet og alt det? Hvorfor er det bare barna det går utover? Barna er de siste som jeg vil skal bli påvirket av mine problemer! :( kanskje det er for lenge siden forrige psykologtime...har ikke vært der på over en måned...kanskje jeg trenger en utblåsning...

Jeg gruer meg til de kommer hjem fra barnehagen om dagene...jeg gleder meg til de skal legge seg, og legger dem gjerne så tidlig som mulig. ..jeg har hatt tanker om å flytte fra dem...

Jeg føler meg mislykket som mor...

Ikke lett å oppdatere...

får jo meldinger med MAS om å oppdatere her inne eller på sms :P

Så da får jeg bare skrive da ;)

Dagens vekt: 63,1
Midje/mage: 71,5/90,5...laveste cm-mål siden tenårene - fortsatt ikke bra nok...føler meg fortsatt stor over magen...

Den siste uken har vært travel...med skole, mye fysisk aktivitet, dårlig stemning og 30 timer på jobb i løpet av helgen...denne uken har jeg kun gått en tur, skulle gjerne hatt tid til mer...men med skole og ofte jobb etter skolen, er det få muligheter for dette..

I går var vi i kristiansund en tur...stemningen var dårlig som vanlig da vi kjørte dit...men ting ble heldigvis bedre i løpet av turen...
Da vi kom hjem igjen, endret ting seg derimot...da ble det full krangel om pengebruk, og at jeg brukte penger på så mye unyttig...og at det ikke var nok at jeg brukte 5000 på en pc...nå skulle jeg ha ny telefon også? Mens han ikke kunne bruke 500 kroner på å lage mat til en kompis en kveld?

Temaet her er at han sier at han bruker hele lønnen på regninger...og ikke har penger til mat eller lignende...da skjønner jeg ikke hvordan han får kjøpt mat og røyk når han sier at han ikke har penger...han forventet at jeg skulle ta over de 3 dyreste regningene hans, totalt 5000 kroner, slik at han hadde penger til mat...jeg mente at jeg kunne ta over 2000 kroner i regninger, så kunne vi ha 2000 hver tilgjengelig til mat...mitt oppsatte matbudsjett er 4000 i måneden...men han mener altså 5000...konsekvensen av at jeg tar over 5000 er at jeg ikke har penger til bensin engang...og for å være helt ærlig: Jeg tror at jeg må øke lønnen min hvis han får 5000 ekstra i måneden, for jeg kan nesten garantere at vi ikke kommer til å ha penger til overs til mat/ekstra regninger når det nærmer seg lønningstid igjen...og hva med klær til barna? Det er det alltid jeg som kjøper...tviler på at han går og kjøper klær når det er nødvendig...
Han tror jeg bruker mye penger på meg selv...jeg bruker penger på meg selv når jeg har bursdag og får penger/gavekort...aldri ellers...

I dag har jeg forsåvidt min første time hos psykolog...sså er det jobb etterpå...

Har vært svært aktiv de siste dagene :) sportsklokken viser

Mandag: 7, 2 km
Tirsdag: 9, 2 km
Onsdag: 10 km(fjelltur i bratt terreng)
Torsdag: 10 km i variert terreng (fjell)

Med senvakt de neste 3 dagene blir det lite mosjon...og kanskje like greit da jeg er stiv i lår og sete etter onsdagen :)

I dag var jeg hos sexolog...noe jeg burde ha vært hos for mange år siden...der fikk jeg vite at alt rundt sex, mine følelsesproblemer, mitt selvbilde, og mitt pliktoppfyllende jeg, er typisk for de som er utsatt for overgrep....

Seksuelt sett stoppet jeg visst opp i den seksuelle utviklingen da jeg var 6 år...og kroppen gjenopplever hendelsen hver gang den kommer i situasjoner som jeg vet fører til sex...med andre ord klemmer,  kyss og generell nærkontakt...også på det følelsesmessige stadiet...jeg tillater ikke meg selv å kjenne på de følelsene som hører til hendelsen...jeg pakker de inn...

Syns denne var litt interessant...

Jeg fikk påvist lavt folatnivå tidligere i år...dette var i en periode da jeg var svimmel, skjelven og slet med hjertebank...legen mente at jeg var totalt utslitt, noe jeg faktisk var...Fikk beskjed om å ta folat, noe jeg ikke gjorde fordi det var 1000 andre ting jeg måtte gjøre på samme tid, og at jeg heller ikke hadde hukommelsen som sa at jeg måtte huske å få tak i det på apoteket...

Uansett...noen måneder senere tok jeg ny blodprøve for å sjekke opp nivået...dette hadde da steget...på dette tidspunktet var jeg nok deprimert, men jeg hadde fått mer energi, var ikke like sliten, og humør og stressnivå var mye bedre enn noen måneder tidligere.

http://www.ntfe.no/11-tidsskriftet/nr-2-2012/23-ernaering-og-psykisk-helse

Er det slik at folatnivået faktisk blir påvirket av kroppens tilstand eller? At slitenhet kan gi lavere folatnivå av den grunn? Det som er interessant å teste ut, er om tilføring av ekstra vitaminer og mineraler kan forbedre humøret mitt, slik det står i artikkelen. Er det mulig å begrense bruken av "lykkepiller" ved å ha et økt fokus på mat og vitamin/mineral?

I dag har jeg vært på shopping! Måtte ha nye klær til skolestart! Jeg følte at jeg kunne unne meg det...jeg kjøpte utrolig nok bukser i størrelse 38 i dag! Jeg hadde aldri trode at jeg skulle få dem på meg...og mee en stor genser og singlet ble det denne buksen :) buksen var knallblå, og det samme var skoene jeg kjøpte :) HELT ulikt den stilen jeg bruker til vanlig...
Jeg har et stille ønske om at de i klassen min skal kommentere at jeg ser bra ut på mandag...jeg tror egentlig ikke at det kommer til å skje...men mannen min kommenterte at han så at jeg hadde gått ned i vekt da jeg viste antrekket for han...dessverre kommenterte han også at antrekket var noe han så for seg at en tenåring brukte...hyggelig...
Det jeg sliter mest med nå er at det blir bursdagsfeiring både lørdag og søndag...med kake og mye mat...og jeg er livredd for at buksa skal være for liten til meg på mandag, og at jeg da ikke blir fin i den...jeg tror tankene mine kommer til å ødelegge mye av feiringen...jeg skulle gjerne ha vært et par kilo lettere innen mandag...

I kveld var jeg inne på nett og kikket på nettsider for de som er utsatt for seksuelle overgrep. ..jeg var også inne på en side for de med spiseforstyrrelser...det var merkelig nok krevende for meg å være på disse sidene...kanskje fordi det ble mer realistisk? Tanken om å utlevere seg for noen jeg ikke kjenner? Vissheten om at jeg har et problem? Det er ikke sårt å snakke om det til venner...ihvertfall ikke mesteparten av tiden...men tanken på å skulle møte likesinnede ble på en måte for krevende for meg...