Det å miste et barn

De siste månedene har jeg lest en blogg...en blogg om et barn som ble født så altfor tidlig, men fortsatte å kjempe...

Det var ikke nok...Gutten døde for et par dager siden, nesten 5 måneder gammel.

Vi som har lest bloggen, har etterhvert blitt kjent med skriverens dager på sykehuset, fått tilstandsrapport, og blitt svært knyttet til dette lille guttebarnet som vi aldri har sett, men likevel kjente så godt. Mange mødre tar for gitt at det å skulle bli mamma er en dans på roser, med et friskt barn, aktive dager og mye glede. Det er lett å glemme de hendelsene som ikke blir som forventet. Det som setter ting i perspektiv.
Jeg er glad for at moren til denne gutten ville dele historien med oss, og dette var nok en slags terapi for henne også. Alle oppturene og nedturene som var, det å holde pusten og ikke vite hva som skjedde de neste dagene, eller timene for den saks skyld. Det krever styrke.

Vi som fulgte bloggen var innom daglig for å få siste nytt. Hadde de en dårlig dag, holdt vi pusten og var like nervøse som moren var, fram til et nytt innlegg kom og tilstanden hadde bedret seg.
Da beskjeden kom om at legene forventet at gutten kom til å dø i løpet av det neste døgnet, håpte alle på et mirakel. Dessverre hadde ikke gutten mer krefter igjen, og sovnet stille inn. Det er trist. Nå står begravelsen for tur, og familien har en sorgprosess å gå gjennom. Jeg viser min dypeste kondolanse.
Ingen skal måtte trenge å begrave sitt eget barn.
Om det er noen som ønsker å lese bloggen, er adressen nederst på siden her.

R.I.P Even Andrè! 14.04.10-04.09.10
Himmelen har fått en ny engel. Høyt elsket, dypt savnet.