Har vært svært aktiv de siste dagene :) sportsklokken viser

Mandag: 7, 2 km
Tirsdag: 9, 2 km
Onsdag: 10 km(fjelltur i bratt terreng)
Torsdag: 10 km i variert terreng (fjell)

Med senvakt de neste 3 dagene blir det lite mosjon...og kanskje like greit da jeg er stiv i lår og sete etter onsdagen :)

I dag var jeg hos sexolog...noe jeg burde ha vært hos for mange år siden...der fikk jeg vite at alt rundt sex, mine følelsesproblemer, mitt selvbilde, og mitt pliktoppfyllende jeg, er typisk for de som er utsatt for overgrep....

Seksuelt sett stoppet jeg visst opp i den seksuelle utviklingen da jeg var 6 år...og kroppen gjenopplever hendelsen hver gang den kommer i situasjoner som jeg vet fører til sex...med andre ord klemmer,  kyss og generell nærkontakt...også på det følelsesmessige stadiet...jeg tillater ikke meg selv å kjenne på de følelsene som hører til hendelsen...jeg pakker de inn...

Syns denne var litt interessant...

Jeg fikk påvist lavt folatnivå tidligere i år...dette var i en periode da jeg var svimmel, skjelven og slet med hjertebank...legen mente at jeg var totalt utslitt, noe jeg faktisk var...Fikk beskjed om å ta folat, noe jeg ikke gjorde fordi det var 1000 andre ting jeg måtte gjøre på samme tid, og at jeg heller ikke hadde hukommelsen som sa at jeg måtte huske å få tak i det på apoteket...

Uansett...noen måneder senere tok jeg ny blodprøve for å sjekke opp nivået...dette hadde da steget...på dette tidspunktet var jeg nok deprimert, men jeg hadde fått mer energi, var ikke like sliten, og humør og stressnivå var mye bedre enn noen måneder tidligere.

http://www.ntfe.no/11-tidsskriftet/nr-2-2012/23-ernaering-og-psykisk-helse

Er det slik at folatnivået faktisk blir påvirket av kroppens tilstand eller? At slitenhet kan gi lavere folatnivå av den grunn? Det som er interessant å teste ut, er om tilføring av ekstra vitaminer og mineraler kan forbedre humøret mitt, slik det står i artikkelen. Er det mulig å begrense bruken av "lykkepiller" ved å ha et økt fokus på mat og vitamin/mineral?

I dag har jeg vært på shopping! Måtte ha nye klær til skolestart! Jeg følte at jeg kunne unne meg det...jeg kjøpte utrolig nok bukser i størrelse 38 i dag! Jeg hadde aldri trode at jeg skulle få dem på meg...og mee en stor genser og singlet ble det denne buksen :) buksen var knallblå, og det samme var skoene jeg kjøpte :) HELT ulikt den stilen jeg bruker til vanlig...
Jeg har et stille ønske om at de i klassen min skal kommentere at jeg ser bra ut på mandag...jeg tror egentlig ikke at det kommer til å skje...men mannen min kommenterte at han så at jeg hadde gått ned i vekt da jeg viste antrekket for han...dessverre kommenterte han også at antrekket var noe han så for seg at en tenåring brukte...hyggelig...
Det jeg sliter mest med nå er at det blir bursdagsfeiring både lørdag og søndag...med kake og mye mat...og jeg er livredd for at buksa skal være for liten til meg på mandag, og at jeg da ikke blir fin i den...jeg tror tankene mine kommer til å ødelegge mye av feiringen...jeg skulle gjerne ha vært et par kilo lettere innen mandag...

I kveld var jeg inne på nett og kikket på nettsider for de som er utsatt for seksuelle overgrep. ..jeg var også inne på en side for de med spiseforstyrrelser...det var merkelig nok krevende for meg å være på disse sidene...kanskje fordi det ble mer realistisk? Tanken om å utlevere seg for noen jeg ikke kjenner? Vissheten om at jeg har et problem? Det er ikke sårt å snakke om det til venner...ihvertfall ikke mesteparten av tiden...men tanken på å skulle møte likesinnede ble på en måte for krevende for meg...

Jeg står her inne i mørket...
Kan du se meg..?
Du vet jeg er her inne,
langt inne i meg selv...
En liten stripe av lys
gir meg håpet jeg trenger. .
En av disse dagene blir vi to her inne, kanskje til og med flere?
En følelse vekkes...
Jeg er ikke alene lenger.
Og sakte, men sikkert blir det lysere...
Kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen. ..
Men lyset er der..

Det gir meg håp for morgendagen. .

Fin dag i dag :)

I dag dro jeg og en venninne på spa :) først var det ryggmassasje med olje, deretter peeling av rygg...så kom ansiktsrens x2, peeling, ansiktsmassasje og deretter maske...1 times behandling...videre dro vi inn på spa-avdelingen og koste oss i sauna, basseng, avslapningsavdeling, og drakk kakao (ja, tenk det!). Etter å ha vært der i 3 timer dro vi videre og spiste lunsj...club sandwich...det var godt, men mye mat for min del...for å gjøre dagen fullkommen,  dro vi videre og kjøpte et kakestykke til dessert. ..DET skulle jeg ikke ha gjort...dette er snart 6 timer siden, og jeg er fortsatt kvalm...og alt jeg kan tenke på er hva vekten kommer til å vise i morgen...jeg gikk på vekten med en gang jeg kom hjem, for å se antall kg opp...den sto heldigvis stille på 65...men fortsatt et høyere tall enn jeg kunne tenke meg...da hjelper det ikke at jeg ikke har gått tur siden torsdag. ..jeg bare venter på at kiloene skal komme snikende. ..

Uansett situasjon nå i kveld, hadde jeg 6 fine timer med egenpleie i dag :) pengene som ble brukt på behandlingen var absolutt verdt det! :)

vanskelig å skrive for tiden...

Dagene går med til jobb for å spare penger, og er jeg hjemme, så er mannen også hjemme og jeg kan ikke skrive fra pc...telefonen blir krevende å skrive lange innlegg fra...

Uansett...den siste uken har hatt både oppturer og nedturer...mannen har sagt at han skal tatovere seg i november,  i den perioden vi har dårligst råd...for over 3000! Og som om ikke det er nok, så skal han på firmatur i slutten av januar,  der han dermed får 1000 kr mindre hver måned i 5 måneder,  og i tillegg skal ha lommepenger for turen...vi kommer til å ha dårlig råd fram til april...og hvem er det som ender opp med å jobbe ekstra for å kunne tjene inn de ekstra utgiftene? Jo, det er MEG! Derfor har jeg bestemt meg for å unne meg en jentetur...min første frihelg etter at vi fikk barn....men i bakgrunnen hører jeg stemmen i hodet mitt som sier "Hva med pengene? " Den tanken har stoppet meg fra å bruke penger på meg selv i mange år...det er viktigere å bruke penger andre steder, som på barna og huset...jeg kan ikke la den hindre meg fra å få litt fri lenger...hvorfor skal alle andre enn meg ha mulighet for et par fridager? Og jeg vet jeg fortjener det...det er jo tross alt JEG som sliter livet av meg for å kunne få en frihelg...

På lørdag har jeg bursdag. ..jeg blir 28...og har senvakt på jobb...noe som faktisk er helt greit :) men mannen spurte meg nå i helgen om jeg kunne skaffe barnevakt slik at han kunne ta seg en tur ut på lørdagen...på bursdagen min...greit at jeg ikke kommer hjem før 22, men det hadde vært veldig greit å føle at han ville være sammen med meg den dagen...i fjor var han i Trondheim på guttetur på bursdagen min...det var viktigere for han...jeg tenker at hvis han absolutt vil ut den dagen, så skal han kunne dra...jeg kan jo ikke bestemme over han heller...men blir jeg skuffet. .? Ja! Da er det greit å tenke på at jeg skal på tidligvakt med en av mine nærmeste venner neste morgen.. :) DET er alltid et høydepunkt,  og jeg syns det er synd at vi ikke kan møtes oftere på privaten fordi han er en mann! Jeg skjønner jo hvorfor til en viss grad, men likevel...

stille for tiden...

Jeg er stille for tiden...kombinasjonen mellom jobb og manglende tilgang på pc gjør at det er vanskelig å skrive noe her inne...kommer med skikkelig oppdatering i morgen..

I dag viste vekten 65...

og jeg hater det!!! Jeg skjønner heller ikke hvorfor jeg plutselig har gått opp 1 kg på et par dager...

Incest/overgrep

For de som har lest diktene mine, så er det et om incest der...det er dessverre skrevet ut fra egen erfaring...så for de som ikke kjenner meg, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det...de jeg kjenner som vet om denne bloggen, vet også om min fortid...men alle vet ikke om konsekvensene...

Da jeg var 6, ble jeg utsatt for incest...heldigvis ble det oppdaget før han hadde sex med meg...men minnene er der den dag i dag...jeg har bilder i hodet av at han ble stoppet i siste liten av moren min...han sto klar til å penetrere meg...hadde moren min kommet 2 minutter senere, hadde det vært for sent...det er en veldig skremmende tanke for meg...i ettertid har jeg ikke lagt han for hat eller noe...han døde for noen år siden...jeg dro ikke i begravelsen i kirken, men stilte likevel opp for resten av familien som var i sorg...hva sier det om meg? Jeg er ikke engang i stand til å hate noen som har ødelagt meg for livet, og delte sorgen til slekten min...jeg syns bare synd på han da han levde...men jeg skulle gjerne ha likt å vite HVORFOR? Hvorfor MEG?? HVA var det som fikk han til å gjøre dette?
Faren min ble verge for han da bestemoren min døde...i alle år etter hendelsen snakket jeg nesten daglig med han på telefonen, der han spurte om moren hans var hos oss...eller ville ha tak i faren min fordi han hadde handleliste til han...jeg kom meg ikke vekk før jeg var 16-17 og tilbragte mesteparten av tiden hos min daværende kjæreste...merkelig nok syns jeg ikke det var vanskelig å prate med han, men jeg har brukt mange år hos psykolog for å prøve å komme meg videre mentalt...senest i 2007...da var jeg 22...

Et av mine hovedproblem er at jeg ikke liker sex...lykke til med å finne en mann som kan godta at jeg kunne levd i sølibat hele livet liksom...da jeg gikk inn i forholdet med mannen, testet jeg han...jeg ville se om han kunne klare seg over lengre tid uten å få tilfredsstilt sine behov...perioden gikk bra...men jeg hadde fortsatt ikke vært helt ærlig med han i forhold til hvordan mine følelser rundt sex var...den hele sannheten fikk han vite da vi hadde vært gift i snart 2 år...:
Jeg liker ikke sex...jeg har store problemer med å se en naken mann, og fokuserer alltid på ansiktet hvis jeg kommer i en slik situasjon...under samleie føler jeg i beste fall ingenting, og venter på at det blir overstått...tankene mine er alle andre steder enn akkurat der jeg er..."hva klokken er", "hva vi skal ha til middag" "hva vi skal ha på butikk" osv...jeg føler ikke lyst engang...kun plikt...
Jeg har med andre ord brukt store deler av forholdet mitt på sex uten å ha hatt lyst på sex...altså...det gikk jo an...og jeg ville gjøre det for mannen min...som ikke visste hele sannheten..jeg har egentlig ført han bak lyset...men som jeg sier: Hvem ville hatt meg hvis de visste at de ikke kom til å få dekt et vesentlig behov i forholdet?

Jeg lurer fortsatt på hvorfor...hvorfor må jeg oppleve så mye negativt i livet mitt? Mine livserfaringer har gjort meg til et bedre menneske på mange måter...så egentlig har jeg omfavnet alt det negative...mennesker viser meg tillit, og betror seg til meg etter kort tids bekjentskap...men for meg personlig, er jeg ødelagt vare...og kommer ikke til å bli reparert noen gang...jeg velger derfor å gjøre det jeg kan for andre mennesker, slik at de skal få bedre opplevelser enn det jeg har hatt...

Skuffelsen var stor...

da jeg fant ut at mannen hadde vært inne på nettloggen i dag...antakeligvis for å slette alle spor slik at jeg ikke hadde noe å reagere på...jeg gikk ikke inn og sjekket engang...loggen var ikke lukket, og den ble gått inn på da jeg gikk for å legge barna...
Jeg sendte en melding til den åndelige veilederen i dag...spurte om mannen min og hun andre hadde kontakt nå etter at han slettet henne...hun svarte at de hadde kontakt på et vis, men hun kunne ikke si på hvilken måte...da ser jeg for meg at grunnen til at han sletter loggen, er at han går inn på siden hennes for å ta kontakt med henne der, eller at de har utvekslet telefonnummer...jeg tror ikke hun er borte...og det at han faktisk har brukt så mye tid på siden hennes fram til nå, og i tillegg har begynt å slette logg, gjør meg bare mer sikker på at han går bak ryggen min...

I forhold til meg er ingenting forandret...vi hadde en samtale i går kveld...om meg og kroppsproblemene...hvordan jeg oppfattet humøret hans de siste dagene etter at hun ble slettet...at jeg ikke følte at han ønsket å være sammen med meg...jeg kjeftet også mye på han, for han dro fram at jeg hadde truet med å gå fra han osv osv...og da fikk han høre om hans manglende ansvar for alt..at jeg måtte gjøre alt i forholdet, og hvis jeg ba om hjelp til noe uten at han ville gjøre det, så ga han meg dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde det selv...i tillegg til at jeg i alle år har gjort mitt for at hans ønsker og behov skulle være tilfredsstilt...jeg var likevel tydelig på at begge var ansvarlige for situasjonen slik den var i dag...jeg skulle sagt ifra mye tidligere om ting, og ikke unngått konflikter...da hadde jeg ikke endt opp med å slite meg ut...noe som igjen førte til at jeg vurderte å flytte...jeg fortalte at hvis det ikke hadde vært for at jeg hadde gjort noe lignende før, så hadde jeg ikke blitt værende i forholdet etter all ydmykelsen, all dritten, all likegyldigheten og alle forsøkene på å presse meg lenger ned i søla enn det jeg allerede var med min spiseslutt og depressive tanker...
Jeg spurte han om han la merke til at jeg var blitt tynnere...han sa at han egentlig ikke hadde merket det...da kom tårene for min del...men jeg forsøkte å holde dem tilbake...han legger tydeligvis ikke merke til meg...og 6 kg ned i vekt har tydeligvis ikke gjort meg mer attraktiv...

Han begynte likevel å snakke om flere barn med meg om noen år...slik jeg alltid har ønsket...kunne tenke meg ett barn til når jeg er ferdig med utdannelsen og har jobbet litt...merkelig nok med han...den har jeg aldri gått vekk fra...skal jeg ha flere barn, så blir det med han...jeg vet egentlig at det aldri blir, og at det bare vare et forsøk på å muntre meg opp...han sa også at han lovte å gi meg en god dag i dag...litt av en dag...jeg har hatt ansvaret for barna alene hele dagen, med unntak av da jeg var ute og gikk fra 17-18.15...han har vært inne, mens jeg var ute med barna...han sov 2,5 time etter at vi kom inn, og jeg måtte lage middag og passe barna samtidig...det var jeg som la barna også...på tross av at jeg gjorde det i går...og jeg sier ingenting...jeg er lei av skuffelsene og kranglene...

Han dro ut i kveld...sammen med en kompis...og de drar vel videre til en annen kompis på fest etterpå...han vet hva jeg føler i forbindelse med han og fester...selv om han ikke skal drikke, er usikkerheten absolutt til stede...flørter han med noen? Tar han av seg ringen? Hva gjør han egentlig når jeg ikke er der? Han sa at han ikke blir så lenge ute, men den har jeg hørt før...det ender med at når de andre drar til byen, drar han også til byen, og er ute til 3.30...

Dagens mat: 1/2 bolle og 1/2 middagspølse...som sagt i forrige innlegg: jeg er kvalm...vanligvis hadde jeg kastet meg over sjokoladeplatene som ligger i skapet ved første og beste anledning, men ikke i dag...hadde jeg spist mer til middag, hadde jeg kastet opp...SÅ kvalm var jeg...

Status: KVALM, deppa og rastløs...

Dagens middag besto av en halv middagspølse før det ikke gikk ned mer...nå skal jeg ut på min faste 7, 2 km lange tur...gjorde den unna på under en time i går, men tar det nok roligere i dag i og med at jeg akkurat har spist...jeg er kvalm og skjelven,  og har et skikkelig tungsinn over meg for øyeblikket....håper at noen av mine faste tar telefonen i dag...trenger å lette tankene...skriver mer senere...mannen skal på besøk i kveld, så jeg får huset for meg selv...tror det blir godt...men også trist...vi er aldri sammen på kveldene lenger. ..

Da var hun andre borte...

Og jeg trodde jeg skulle være mer fornøyd...det som hindrer min glede er at mannen absolutt ikke hadde lyst å slette henne...og sa at han følte at jeg tvang han til å slette henne...jeg tror han er i dårlig humør i dag også...hørtes slik ut på telefonen...føler at han ble ulykkelig av at han ikke kunne ha henne der lenger....da er det ikke meg han vil prioritere. ..han tenker ikke på følelsene mine...han tenker på hva han går glipp av ved at han slettet henne..Derfor er det vanskelig å føle glede av at hun er borte...han brukte til og med hele dagen på å slette henne i går...gjorde det ikke før han MÅTTE...han hadde besøkt profilen hennes 3 ganger tidligere på dagen...og da vet jeg ingenting om hvor ofte han var inne på siden mens han var på jobb...Men det går vel over etter hvert...


Jeg snakket med moren min i går...det var en psykisk krevende prat...og moren min sa at hun aldri har opplevd meg så langt nede som jeg er nå, på tross av at jeg har hatt mine perioder tidligere...og hun er bekymret for meg...jeg gikk ned en halv kg fra i går til i dag...gårsdagens måltid besto av en bolle...ingenting fristet...jeg var på jobb fra 14-22...og de som kjenner meg, vet at jeg ikke spiser med andre tilstede...det går greit med de jeg føler meg helt komfortabel med..men på jobb kan jeg ikke spise, nettopp fordi det er så mange på basen mens jeg har pause...i dag er modusen litt den samme...maten smaker ikke godt...lagde havregrøt til barna, og ordnet en liten skål til meg selv...jeg ble kvalm...og i bakhodet har jeg vissheten om at jeg i dag veide 64, 9...og jeg vil absolutt ikke gå opp igjen...jeg har hatt lyst å se tallet 64 i snart 3 år nå...men jeg vil veie mindre...64 var bare mitt første mål...

Onsdag kom utblåsningen...

Dagen ble brukt på besøk hos en venninne...jeg hadde i utgangspunktet ikke så lyst å besøke denne venninnen, fordi hun for det meste skal ha alt til å dreie seg om henne...men jeg hadde sagt at jeg skulle komme med barna, så da dro jeg....besøket var faktisk ikke så ille...hun har slitt med spiseproblematikk like lenge som jeg, men har hatt en mer alvorlig grad...med både oppkast og spisestans...samtalene var både positive og negative, kanskje mest fordi hun halvparten av tiden bagatelliserte mine problemer fordi hennes var så mye verre...men den andre halvparten var god...hun prøvde å få meg til å skjønne at det jeg så, var det ingen andre som så...hun fikk meg blant annet til å ta på meg en sportssinglet i xs, og fortalte meg at jeg kunne glatt bruke den størrelsen og at ingenting av det jeg mente jeg så selv vistes...selv i en liten størrelse...men xs var STRAM! VELDIG STRAM! Da fikk hun meg til å ta på en løs overdel over...som dekte det nødvendige men ikke mer...det kunne jeg leve med...men da jeg satt, følte jeg at magen tøt ut over buksekanten, og satt og dro i den løse overdelen for å være sikker på at ingenting vistes...jeg hadde store problemer med å ha av meg genseren og t-skjorten jeg hadde hatt på meg i utgangspunktet foran henne...jeg ville ikke at hun skulle se magen min...jeg var nesten på gråten selv om hun kikket vekk...

Likevel var det et fint besøk...

Da vi kom hjem (jeg og barna), var vi ute og lekte litt før vi gikk inn og spiste middag...mannen var ferdig ganske sent, og var hjemme i ca 1 time før han dro på trening...mens han var der, satt jeg på pcen...jeg gikk inn på loggen for å finne igjen en side, og fant ut at mannen hadde besøkt siden til hun andre på facebook opptil flere ganger om dagen  i over en uke...så jeg spurte han om dette da han hadde lagt ungene...jeg klarte ikke å ta noen gåtur...jeg følte meg apatisk...det hele endte med en skikkelig krangel...han benektet at han hadde vært der, men HALLO! Siden hennes dukker ikke opp helt uten videre! Og han sa dessuten at han skjønner ikke at facebookaktiviteten hans på telefonen skal dukke opp på loggen på chrome...jeg vet ikke hvordan de er koblet sammen, men de er det...i aller høyeste grad...og der røpet han vel egentlig seg selv...at han hadde brukt mobilen til å sjekke...
I krangelen ba jeg blant annet han om å dra til helvete...han stakk av da han ble konfrontert...jeg spurte om hun var viktigere enn å være gift meg meg...han spurte hva jeg trodde, og jeg sa at han tydeligvis valgte henne fordi han var fullt klar over effekten av vennskapet med henne i forhold til forholdet vårt...og at vi kom til å gli fra hverandre hvis ikke hun forsvant...så da var det han som sto med valget...han fortalte meg også i krangelen at hvis jeg ikke kunne tolerere at han hadde henne som venn uten å snakke med henne, så kunne jeg bare pakke sakene mine og dra...men ungene ble hos han....

Det ble sagt MYE i denne krangelen...jeg ble sint fordi han stakk av, ble sint fordi han skyldte alt på meg, og sint fordi han mente jeg skulle godta alt eller dra fra han OG barna...han ble ute en stund...til etter midnatt...i løpet av denne tiden hadde han vært mye på facebook...jeg hadde brukt 2 timer på å snakke med søsteren min på telefonen...da han kom hjem hadde jeg lagt meg, men ikke sovnet...det var stille en stund før han kom og holdt rundt meg...jeg viste ingen respons...han sa at han elsket meg, og jeg sa at han hadde en merkelig måte å vise det på....vi snakket litt sammen, og han sa at han kom til å slette henne...han var bare redd for at hun var eneste grunnen til at jeg engasjerte meg i forholdet, hvor jeg svarte at hun var den eneste grunnen til at jeg ikke engasjerte meg i forholdet...konklusjonen ble ihvertfall at han skal slette henne...han kunne ikke gjøre det på mobilen i natt, så han sa at han skulle gjøre det i løpet av dagen i dag...jeg tror det ikke før jeg får se det, men jeg håper såklart...jeg drar på jobb kl. 13 og er ikke hjemme før 22.30...men jeg kommer til å sjekke...
For han sa at jeg var viktigere enn vennskapet med henne...og at jeg var verdt det...han hadde visst sagt til kompisen sin at han trodde jeg kom til å slå han en dag fordi jeg ble så sint...han har aldri sett meg så sint før som han har gjort den siste måneden...der jeg har hatt lyst til å kaste ting...å slå han har aldri falt meg inn...men kunne nok kastet noe på han....
En annen ting er at selv kompisen mente at nok var nok...at det var ikke verdt å miste meg og barna fordi han skulle være sta og beholde henne som venn for å vise makt over sitt eget liv...at kompisen sa det, tror jeg hjalp en del på holdningene til mannen...og jeg må bare si det...

JEG GLEDER MEG TIL HUN ER SLETTET!

For da er det kanskje mulig for oss å få et godt forhold...og kanskje til og med slutte med alt dette tullet med usikkerhet i forholdet!

NB! Jeg har ikke gått tur på to dager, og egentlig spist altfor mye ifølge meg selv...men dagens vekt viste 65,4...1 kg ned fra i går...og midje/mage var 73/91,5...1/0,5 cm ned på 2 dager...skjønner ikke helt den...men for selvfølelsen gjør det godt...

Tirsdagen...bursdag og usikkerhet...

Det har vært både positive og negative dager nå...jeg kunne ha skrevet i går, men manglet rett og slett tiltakslyst og energi til å skrive etter en krangel...

Jeg kan begynne med tirsdagen da...egentlig en lite innholdsrik dag...mannen hadde bursdag, men det var ikke så mye feiring...jeg var i byen på dagtid for å kjøpe gave og få skylt øret mitt, da jeg hadde et tett øre...hadde med foreldrene mine, så da hadde jeg heldigvis noen til å passe barna :) vel hjemme så ryddet jeg i halvannen time, mens mannen lagde kake og middag (han hadde sagt at han ikke skulle ha kake fordi han prøver å gå ned i vekt...men kom hjem med kake etter jobb likevel...og middag er han aldri fornøyd med at jeg lager uansett...fordi hans metode er bedre)...jeg passet barna...vi spiste middag, og dro for å hente den andre bilen vår...i løpet av denne dagen hadde jeg vært på gråten flere ganger, uten at jeg helt vet hvorfor...tror det hadde noe med at han var på facebook hele tiden på grunn av gratulasjoner, at han chattet med folk uten at jeg visste hvem det var, og at min gratulasjon der det sto at jeg elsket han ble behandlet likt som alle andres gratulasjoner; "liker". Jeg skulle likevel ikke lage noe oppstyr på bursdagen hans...det ville jeg ikke...
Uansett...vi dro for å hente bil, og da sier mannen at han har bestilt time til tatovering i begynnelsen av november..akkurat i den perioden der jeg sa at vi ikke har penger på grunn av skolepraksisen min...jeg får 5000 mindre utbetalt den måneden enn det jeg vanligvis får, og har derfor 5000 for lite til regninger...jeg spurte hvor mye tatoveringen kom til å koste; i overkant av 3000 kroner! Da følte jeg ihvertfall for å gråte...men jeg unngikk fortsatt å ta det opp...fordi det var bursdagen hans...spurte han senere på kvelden om hvordan den skulle betales...da sa han at han skulle spare fram til da, og ta resten av lottopenger som ble vunnet..jeg tenker ihvertfall at han ikke kommer til å klare å spare...og jeg må jobbe både praksisvakter og jobbvakter hver uke hvis økonomien skal gå opp...da antar jeg at det blir 40 timer på jobb/praksis pluss skolearbeid og barn...vi skal til og med i sykehjemspraksis som er slitsomt nok i seg selv...

Åndelig veileder

I dag var jeg hos den åndelige veilederen...jeg var ikke nervøs før jeg dro dit, og var egentlig innstilt på å skulle få vite det verste...

Jeg fikk egentlig gode nyheter...hun sa at mannen hadde vært ærlig med meg...både i forhold til når han hadde kontakt med henne sist, og at han ikke hadde vært psykisk utro...det var to ting han ikke hadde sagt sannheten om, derimot...han HADDE flørtet tilbake...og han hadde BEVISST latt være å bruke ringen...ja, han hadde tatt den av i forbindelse med dusjen, men da han tok den av, visste han at den ikke skulle på igjen etterpå...
Han ville føle på friheten, og ikke la andre damer begrense sine handlinger som følge av ringen...men han var ikke utro på noe vis, med unntak av at han flørtet tilbake...
Og det er med bakgrunn i at han ikke var fysisk utro, at han mener han har rett til å oppføre seg sånn som han gjør nå...for han gjorde tross alt ikke noe galt slik han ser det! Hun måtte likevel påpeke at hvis jeg hadde gjort det samme som han på en jentetur, så hadde ikke dette vært gjeldende for meg...JEG hadde gjort noe galt i samme sammenheng.... (dette stemmer forsåvidt i forhold til hans regler i forhold til meg og det motsatte kjønn...at jeg ikke skal danse med noen eller gi klemmer...og han danset med henne og ga henne klemmer på turen)..
Hun sa også at det som var veldig feil i tankegangen nå, var at han mente at han hadde rett til å gjøre det, og at han brukte dette som en straff overfor meg, at jeg fikk smake min egen medisin....hennes råd til meg da, var at når han gjorde dette, så skulle jeg spør om han ville være gift med meg...han kom til å svare ja, for han ønsker å være gift med meg...og at jeg da informerer om at hans handlinger ødelegger forholdet, og at ingenting blir bedre av at han bruker denne hendelsen på å straffe meg...
I tillegg hadde min likegyldighet de siste dagene gjort at han begynte å tenke at han hadde gått for langt i sine handlinger...og at jeg skulle fortsette med å ikke bry meg om hans handlinger...det var eneste måten å få han til å slutte på...jeg skulle fortelle at jeg syns det var upassende i forhold til situasjonen hvis han sa han skulle på fest, men at det var hans valg om han ville dra dit, eller om han ville være hjemme hos meg og jobbe med forholdet....
Andre ting hun sa....hmmm...jo, hun sa at hvis jeg ga han valget mellom å være gift med meg og kontakten med hun andre, så kom han til å velge meg...uten tvil...og han har tatt en pause i kontakten med henne, men han er ikke ferdig med henne slik sett...og det er derfor han beholder henne som venn...likevel er ikke hun andre noen trussel...for henne handlet det kun om den ene kvelden...men hun er oppmerksomhetskrevende, og setter derfor stor pris på oppmerksomhet fra andre gutter...hun oppmuntrer derimot ikke til flørt, og tar avstand hvis han blir for pågående...
FOR HUN VET AT HAN ER GIFT....det sa han visstnok i venneforespørselen til henne... (der skulle jeg gjerne visst ordrett hva han sa til henne)...ellers så var han ikke interessert i henne sånn sett...men han likte spenningen og det at han kunne gjøre som han ville...de hadde god kjemi og kunne snakke godt sammen...det var det han likte...jeg kommer uansett til å kreve at hun skal bort for at vi sammen kan jobbe med forholdet...nettopp fordi navnet hennes har ført til så mye negativt...og jeg avbrøt jo faktisk vennskapet mitt med han andre for 3 år siden fordi det var det beste for forholdet, samt at jeg hadde dårlig samvittighet....
Hun trodde ihvertfall at vi kom til å fortsatt være gift om 2 år, og hun sa at jeg skulle opprettholde turene mine, for de var gode for meg...i tillegg sa hun at vi var i flaskehalsen nå...hvis vi kom oss gjennom dette, kom forholdet til å bli mye bedre...
Ifølge henne hadde han ingen krav til meg for å skulle fortsette å være gift med meg...jeg, derimot...jeg hadde mange krav! Jeg har hatt alt ansvaret i forholdet fram til nå, og mine krav var at han tok halvparten av ansvaret...logisk nok! ;)

En oppdatering fra meg :)

I går hadde jeg ikke muligheten til å blogge...jeg tilbragte mye av dagen ute sammen med barna og en venninne som har ei jevnaldrende jente...veldig fint vær, så ungene koste seg skikkelig (og mammaen kunne slappe av med 2 sett ekstra øyne på barna ;) )...senere på dagen var vi på besøk, og da fikk tålmodigheten kjørt seg for mammaen, da pappaen var opptatt med "familiegjenforening"...da var det veldig greit å komme seg ut og gå etter at barna hadde fått seg et bad (de var SKITNE!!), fikk til og med selskap fra overnevnte venninne...før jeg etter turen snakket med en venninne om ekteskapet og diverse...det var egentlig jeg som hadde leggedag i går, men mannen min sa at han kunne ta det slik at jeg fikk gått tur...og han kommenterte også at han syns synd på meg som måtte løpe etter barna i 4 timer på besøk, og at han skjønte at jeg var sliten...det er et godt tegn :) Han SER meg ihvertfall :)
Da jeg kom inn igjen etter å ha snakket i telefonen i 45 minutter, følte jeg behovet for å krype inn i armkroken til mannen...så det gjorde jeg...og jeg koste meg virkelig :) turene ut, bloggen, og å snakke med venninner hjelper virkelig på humøret! Resten av kvelden oppførte vi oss som kjærester...og det er mange måneder siden sist vi gjorde det! Det er som jeg sier: det som skjedde fungerte som en vekker for meg på tross av alt det vonde i ettertid...og selv om jeg tilsynelatende er likegyldig nå, så merker jeg at jeg finner større glede i de små tingene enn det jeg gjorde før...tidligere så jeg ikke vitsen med å sitte i armkroken hele tiden etter så lang tid...men slik som i går, da jeg var i godt humør etter å ha vært ute, så var det ingenting som føltes bedre :) jeg har troen på at vi kommer oss gjennom dette...men jeg er fortsatt innstilt på at jeg ikke kommer til å jobbe med forholdet alene...vi må være engasjerte begge to...men han begynner i det minste å komme tilbake til sitt normale jeg slik det ser ut nå..

Egentlig en bra dag, men...

I dag har egentlig vært en veldig grei dag...jeg har kost meg sammen med ungene, funnet blåbær i skogen og spist bringebær fra 'hagen' (som ikke egentlig er en hage, kun mye stein og et gjerde...), vært på fisketur, og spist greit...har til og med hatt selskap av en venninne på gåturen min.. :) så i utgangspunktet har jeg ingenting å tenke på i dag...før i kveld...mannen min hadde avtalt at han kanskje tok seg en tur ut til kompisen sin, og ble med han på fest uten å drikke i går...dette nevnte han ikke til meg, og det ble heller ikke noe av da han sovnet (og det hjalp vel ikke på at jeg var hjemme fra tur 22.30)..men så gjorde han akkurat samme avtale i dag...da jeg hørte det, begynte jeg å skjelve...jeg ble uvel, og klarte ikke å slappe av...jeg tror ikke det er så rart, sett i lys av de siste ukenes hendelser...jeg sa til mannen min at det ikke var aktuelt at han dro et sted der det var fulle damer slik ting var nå...jeg hadde heller ikke stolt på at han hadde sagt at han var gift til dem...og han presterer faktisk å spørre meg om hva han har gjort galt for at han skal nektes noe sånt! I tillegg sier han at hvis jeg skal gjøre et stort nummer ut av det, så drar han uansett,  og at selv om han er gift, så er han en voksen mann som tar egne valg! Ja, han tok et valg da han ikke brukte ringen og skjulte at han var gift på fest...dette er konsekvensen av det...og han forteller meg, 1 måned etter hendelsen, der han ikke har vist noe tegn på dårlig samvittighet eller anger, at JEG må komme meg over det?? Han har foreløpig brukt 3 ÅR på å komme over min kontakt med en annen... nå vet jeg ikke om han blir hjemme eller ikke. ..jeg har lagt meg, og han ser på film, sikkert i påvente av å få en melding fra kompisen...for min del er kvelden ødelagt uansett...men jeg håper at han blir hjemme slik at jeg får sove...

Her blir man overkjørt...

I dag skulle bilen leveres for lakking av ei bildør...mannen måtte bare få melding om at han som skulle gjøre det var kommet hjem fra jobb først....etter at jeg hadde vært ute med barna, fortalte jeg at jeg hadde avtalt at jeg og en venninne hadde avtalt å gå turen min sammen i dag, rundt 18.30-19.00...da hadde jeg tatt utgangspunkt i at bilen ble levert før den tid på grunn av at barna skulle sove...men jeg avtaler med mannen at han ordner det slik at kompisen hans kjører han hjem igjen etter at bilen er levert, og at han dro og leverte bil etter at jeg hadde gått tur...det gikk helt i orden....da var klokken 16-16.30...nå, 10 minutter før jeg skal ut og gå, ringer kompisen og sier at han kunne tenkt seg en tur ut i dag, og vil levere bilen tidligere...mannen sier at han skal høre med meg og ringe tilbake...

Det var ikke noe høre med meg i den sammenhengen...

Jeg fikk beskjed om at jeg fikk gå når han kom tilbake, men da uten selskap i og med at venninnen min ikke kunne senere, eller at vi avtalte på nytt en annen dag...for han skulle levere bilen nå fordi kompisen ville ut en tur...hvorfor er det JEG som må avlyse avtalene mine hvis mannen får endring i sine avtaler? Slik har det vært tidligere også...jeg skulle ut på cafe med en venninne, og han gjorde en avtale etterpå...da gikk hans avtale foran min, og jeg måtte avlyse...

Jeg vet at jeg må stå på viljen min og kreve mine rettigheter i forholdet, men jeg er altså bare SÅ LEI av krangler og påpeking av hvorfor mine avtaler ikke er så viktige...jeg vet også at det skaper dårlig stemning over lengre tid, og at jeg påtar meg dårlig samvittighet for å ødelegge planene for mannen min...for jeg vil tross alt at de rundt meg skal være fornøyde med meg og mine handlinger...

Jeg prøver å løsrive meg fra min pliktfølelse...har prøvd det i noen år, men det er ikke lett når det er en veldig stor del av personligheten...så nå står jeg igjen med legging av barna etter å ha tilbragt hele dagen med dem mens mannen har slappet av etter jobb...han kom hjem kl. 11 etter 3 timer på jobb...jeg har vært ute med barna, lagd mat til dem, ryddet, passet dem osv...det var hans tur å legge barna i dag...hadde jeg visst dette, så hadde jeg tatt turen midt på dag og ikke ventet til kvelden...

Bare en liten kort oppdatering i dag..fisketuren i går var ingen suksess...må finne et mer egnet sted å fiske fra, med mindre tang :P jeg merket at jeg ikke er helt likegyldig i forhold til mannens telefonaktivitet...jeg tenker på om grunnen til at han er lite på facebook er fordi han har nummeret hennes...i går kveld da jeg la meg, blinket det blått på mobilen hans..det betyr enten melding eller facebook...han har slått på igjen varslene på ipad igjen, og det var ingenting nytt på facebook...så da var det nok en melding da..men fra hvem? Det blinkende lyset plaget meg :/

Jeg spurte ikke om hva det var eller om han hadde fått melding. ..jeg prøvde å slå meg til ro med at jeg får vite sannheten på mandag, for da skal jeg til en åndelig veileder som jeg har god erfaring med...Mange av mine venner har vært der og blitt imponert over kunnskapen til vedkommende...jeg er svært spent på hva hun har å fortelle meg om forholdet, mannens handlinger,  om det er noe han ikke har fortalt meg, og om han har gått bak ryggen min...jeg venter i spenning...

Dagen i går...

Dagen i går gikk egentlig like greit som dagen før forholdsmessig sett....men tror det kan ha mye med at jeg hadde en fin dag ute sammen med barna og besteforeldrene til barna...og mannen sov på sofaen fra han kom hjem fra jobb til han dro på trening...deretter gikk jeg en 10 km lang tur når han la barna...så jeg var sosial med mannen i ca 30 minutter og kikket på film fra 22.30-23.00 i går...

Jeg merket veldig godt humørskiftet da mannen kom hjem i går...det å være i samme hus som han, er en trigger for meg humørmessig...plutselig var det slutt på tålmodigheten, og barna fikk lettere tilsnakk enn før han kom hjem...han har egentlig sovet på dagen alle dager siden lørdag nå...og overlatt barna til meg...jeg skulle gjerne ha sovet litt jeg også, men jeg er avhengig av å legge meg i sengen for å kunne slappe av...han kan sove på sofaen, og jeg har inntrykk av at han ikke skjønner at jeg ikke får slappe av eller være i fred hvis jeg ligger på sofaen i forhold til barna...

De to siste dagene har jeg merket likegyldigheten i forhold til alt det som har skjedd...jeg skjønner ikke at han kan forvente at jeg skal ta skylden for det han gjorde, og fraskrive seg alt ansvar selv...den gangen jeg hadde kontakt med den andre mannen, så la jeg meg langflat og unnskyldte meg og hadde veldig dårlig samvittighet...jeg skjønte at jeg hadde gjort noe galt, og det nekter jeg ikke på den dag i dag...likevel opplever jeg at han behandler meg på nøyaktig samme måte etter denne månedens hendelser, som han gjorde den gangen det var jeg som skulle gjøre det godt igjen...og jeg klarer ikke å akseptere det....er det slik han vil ha det, at han skal kunne gjøre som han vil nå uten å stå til ansvar for det...med bakgrunn i noe som skjedde for 3 år siden, så er det ikke verdt innsatsen...jeg vil ha en unnskyldning fra han hvis jeg skal engasjere meg i forholdet...da er det veldig greit å bruke kveldene på å gå tur...

Jeg gikk den turen hver dag tidligere...7 km tur/retur...det hjelper å gå tur for å lette tankene...men jeg er avhengig av selskap på turen...jeg kan ikke være alene med tankene mine...så jeg snakker enten i telefonen, eller går sammen med en venninne av meg...den avstanden er fin for vektnedgang også...absolutt en sunnere måte å gå ned i vekt...i går spiste jeg en stor porsjon med spaghetti carbonara med pølse...riktignok dagens eneste måltid, og klokken var 17.30, men jeg spiste ihvertfall...på tross av morgenens sjokk...det var allikevel svært tilfredsstillende å se at vekten viste 65,9 i dag, og at midjemålet var 73,5...det minste midjemålet jeg har målt siden før jeg fikk barn...mitt idealmål er å veie 60 kg, med midje/mage på 70/88...jeg føler at det egentlig er uoppnåelig, men det hadde vært fantastisk å komme seg inn i 38/M igjen uten å ha magen som presses over buksekanten og får meg til å se tjukk ut...
I dag hadde jeg veldig lyst på brødskive med makrell i tomat...da ble skuffelsen stor når vi ikke hadde brød...jeg klarte å finne et alternativ...en god morgen yoghurt...så har jeg i det minste spist litt :)

I dag er planen å dra på fisketur med eldstemann...hans første fisketur...det gleder jeg meg til, men jeg er livredd for at han skal falle i sjøen uten at jeg klarer å redde han...i går da jeg la meg, gjennomgikk jeg et scenario i hodet mitt der jeg og han var ute i båt, båten veltet, og jeg måtte svømme med han i armene inn til land...men han tålte ikke kulden i vannet og ble for nedkjølt innen jeg klarte å få han inn til land...jeg så til og med for meg at jeg tok av oss skoene i vannet, slik at de ikke skulle kunne gjøre turen inn til land tyngre...