I dag viser vekten 66,6...heldigvis ikke høyere...men midjemål og magemål har økt med 1-2 cm...og jeg kjenner at jeg får noia...i går spiste jeg 3 pannekaker på ettermiddagen...da var jeg faktisk sulten...jeg spiser kun det jeg har lyst på og ingenting annet...slik har det vært siden jeg fikk spisestans...i dag er min store utfordring at det regner ute...det har vært fint vær i over en uke nå, og jeg har brukt piratbukser som er løse over magen...i dag tok jeg på meg favorittbuksen min, en dongeribukse som er mellomhøy i livet, som holder inne det verste av magen...
KONTRASTEN ER STOR!
Den buksen som jeg følte meg noenlunde normal ut i før jeg begynte med løse bukser, er stram! Magen blir presset over buksekanten, og jeg kjenner behovet for en genser som dekker det overflødige. Da er det absolutt ikke greit å ha økt med 2 cm over midje/mage når det er så tydelig! Jeg vet at de cm kommer av pannekakene i går, fordi jeg blir oppblåst av mye hvetemel/melk. Får samme reaksjonen av grøt. Likevel var det en nedtur da jeg sjekket målene da jeg la meg i går...78/95...med andre ord der jeg var før jeg gikk ned i vekt...hva er vitsen med vektnedgang når antall cm er de samme hvis jeg spiser noe??
Jeg sliter litt i dag...da håper jeg at en tur til byen med barna for å møte besteforeldre kan få fokuset vekk...jeg har forøvrig ikke spist frokost og er spent på når mitt første måltid blir i dag, om det i det hele tatt blir et måltid....
onsdag 31. juli 2013
Ny dag, nye muligheter?
I går var faktisk en helt grei dag...mannen min var lite pålogget på facebook, og jeg klarte å slappe av...det medførte at vi faktisk fikk en helt grei kveld sammen :) da håper jeg at dagen i dag blir tilsvarende, men tankene har lett for å fly avgårde...det beste er jo når han ikke er på facebook for min del, men jeg tenker likevel på alt det negative. I går da jeg skrev innleggene, skalv jeg...tankene får meg til å bli urolig i kroppen....det er ikke lett å flytte fokuset over på noe annet, som barna...med mitt lave irritasjonsnivå går mye av humøret mitt utover dem, noe som er grunnen til at jeg ville oppsøke psykolog. Det er ingen artig følelse å bli sint på barna for hver minste ting, spesielt når jeg vet at de ikke har gjort noe galt...de har bare gått meg på nervene ved å mase eller snakke til meg/krangle om å sitte på fanget o.l...de er jo bare barn, og fortjener bedre :( Følelsesmessig skulle jeg helst vært foruten barna i en måneds tid...har prøvd å ha dem på overnatting hos foreldrene, og jeg syns det er fantastisk å ikke måtte forholde seg til dem i noen dager...jeg kjenner såklart på dårlig samvittighet for at jeg sender dem vekk og ikke klarer å glede meg over deres nærvær, men på den andre siden så vet jeg at de har det bra hos besteforeldrene. Da er det ekstra synd at jeg ikke koser meg sammen med dem mer enn 10-15 minutter når de kommer hjem igjen, før jeg aller helst skulle ha vært i fred for mas og oppmerksomhetsbehov.
Det er ikke bare barna som irriterer meg...jeg tåler ikke høye lyder, og hvis det er lyd på tv og ipad samtidig, blir jeg irritert av den grunn. På samme måte blir jeg irritert hvis jeg må konsentrere meg om noe...et eksempel er at jeg snakket med faren min på telefonen en dag, han var utydelig i stemmen, noe som i utgangspunktet ikke var plagsomt...men med tv på og eldstemann som begynte å kreve oppmerksomhet, ble jeg brått forbannet på faren min, og var på nippet til å kaste telefonen i veggen fordi han snakket så utydelig...jeg har ALDRI hatt temperamentsproblemer...før NÅ! Dette er noe som skjer stort sett hver dag. Jeg tror jeg er mentalt utslitt etter et tøft skoleår i kombinasjon med jobb og barn...jeg er spent på hvordan kommende skoleår utarter seg når jeg ikke klarer å konsentere meg...
Tidligere har det vært mulig å koble av ved hjelp av tankeløse spill på telefonen, så en periode satt jeg med telefonen i hendene fra jeg kom hjem fra skole/jobb og fram til jeg sovnet, gjerne etter å ha spilt 1-2 timer etter at jeg la meg. Jeg hadde ikke fått sove om jeg prøvde uansett...nå er det derimot sånn at jeg ikke kan spille mer enn kort tid av gangen før jeg blir IRRITERT PÅ SPILLET!
Er det noen som kjenner seg igjen?
Jeg føler at alle mine venninner er perfekte mødre som har god tålmodighet og ELSKER å være sammen med barna sine, at de ikke kan få nok av dem...jeg føler meg som en dårlig mor som ikke klarer å sette egne behov til side for de som er livet mitt...for de er absolutt livet mitt! Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort hvis noe skjedde med dem, så kjærligheten til dem er tilstede...jeg vil bare ikke være sammen med dem.
Da er det perfekt at jeg har ferie sammen med dem...uten mannen som er ferdig med ferien...av den grunn har jeg bedt om ekstravakter på jobb for å kunne koble av...men det er faktisk en fordel at mannen ikke er hjemme sammen med oss, for jeg har bedre tålmodighet når jeg er alene med dem enn når mannen er hjemme...mest sannsynlig fordi jeg ikke klarer å slappe av og alle tanker rundt oss kommer tilbake for fullt...
Det er ikke bare barna som irriterer meg...jeg tåler ikke høye lyder, og hvis det er lyd på tv og ipad samtidig, blir jeg irritert av den grunn. På samme måte blir jeg irritert hvis jeg må konsentrere meg om noe...et eksempel er at jeg snakket med faren min på telefonen en dag, han var utydelig i stemmen, noe som i utgangspunktet ikke var plagsomt...men med tv på og eldstemann som begynte å kreve oppmerksomhet, ble jeg brått forbannet på faren min, og var på nippet til å kaste telefonen i veggen fordi han snakket så utydelig...jeg har ALDRI hatt temperamentsproblemer...før NÅ! Dette er noe som skjer stort sett hver dag. Jeg tror jeg er mentalt utslitt etter et tøft skoleår i kombinasjon med jobb og barn...jeg er spent på hvordan kommende skoleår utarter seg når jeg ikke klarer å konsentere meg...
Tidligere har det vært mulig å koble av ved hjelp av tankeløse spill på telefonen, så en periode satt jeg med telefonen i hendene fra jeg kom hjem fra skole/jobb og fram til jeg sovnet, gjerne etter å ha spilt 1-2 timer etter at jeg la meg. Jeg hadde ikke fått sove om jeg prøvde uansett...nå er det derimot sånn at jeg ikke kan spille mer enn kort tid av gangen før jeg blir IRRITERT PÅ SPILLET!
Er det noen som kjenner seg igjen?
Jeg føler at alle mine venninner er perfekte mødre som har god tålmodighet og ELSKER å være sammen med barna sine, at de ikke kan få nok av dem...jeg føler meg som en dårlig mor som ikke klarer å sette egne behov til side for de som er livet mitt...for de er absolutt livet mitt! Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort hvis noe skjedde med dem, så kjærligheten til dem er tilstede...jeg vil bare ikke være sammen med dem.
Da er det perfekt at jeg har ferie sammen med dem...uten mannen som er ferdig med ferien...av den grunn har jeg bedt om ekstravakter på jobb for å kunne koble av...men det er faktisk en fordel at mannen ikke er hjemme sammen med oss, for jeg har bedre tålmodighet når jeg er alene med dem enn når mannen er hjemme...mest sannsynlig fordi jeg ikke klarer å slappe av og alle tanker rundt oss kommer tilbake for fullt...
tirsdag 30. juli 2013
Angst og depresjon
Som jeg skrev om i mitt forrige innlegg, la mannen min til den andre kvinnen på facebook og skrev en flørtende melding...da jeg fikk vite om den flørtende meldingen, fikk jeg panikkanfall...jeg hyperventilerte, og klarte ikke å gå...var helt nummen i kroppen, og høyre fot og arm stivnet...mannen min har sagt at han ikke skriver noe til henne i ettertid...jeg stoler ikke på at det er sant...spesielt med tanke på at han løy om at hun hadde svart på den flørtemeldingen, og at han kun går på facebook når jeg ikke er i nærheten...før han dro på tur, var han lite på facebook...nå er han pålogget hver gang han har muligheten og jeg ikke ser det. Varslene om ny beskjed er også slått av på ipaden...han sier at det er på grunn av den nye oppdateringen, men jeg tror det ikke..jeg tror han har slått dem av...kanskje mest fordi han nekter å slå det på igjen for å bekrefte at han ikke skriver med henne...jeg er sikker på at han skjuler noe...selv om han sier at han ikke kommer til å prate med henne mer, så nekter han å slette henne som venn...jeg bare lurer...hvorfor ha en fremmed dame som venn når han ikke skal bli kjent med henne?
Jeg merker angsttendenser hver gang han sitter på pc, ipad eller telefon...pulsen øker, jeg blir kvalm og begynner å skjelve...jeg klarer heller ikke å tenke på annet enn hva han gjør på døgnet rundt...prøver å tenke på noe annet, men temaet rundt den andre kvinnen og at han ikke sa at han var gift vel vitende om at han ikke hadde ringen på, kombinert med hans tilsynelatende store behov for å ha henne i livet sitt, ødelegger meg...jeg finner ingen glede av barna mine engang...jeg har kort lunte, og kan bli sint på dem hvis de bråker eller snakker til meg hvis jeg er opptatt...derfor har jeg gått til det steget at jeg har blitt henvist til psykolog...jeg klarer ikke dette alene...mannen min er ikke til hjelp på noe vis, for på tross av alle mine problemer i ettertid er svaret: "Du får bare venne deg til at jeg har henne som venn på facebook...jeg blir irritert over maset ditt om henne...." Allikevel forventer han at jeg skal bevise at jeg vil være i et forhold med han, og være glad og fornøyd, gi oppmerksomhet, komplimenter osv...han sier at han vil være i et forhold med meg og at han elsker meg...men han viser det ikke på noe vis...eneste tidspunktet han gir meg oppmerksomhet er når han vil ha sex...
Han mener alt som skjer nå er min feil...jeg er enig i at det er delvis min feil...for 3 år siden hadde jeg en dårlig periode i forholdet, så jeg endte opp med å opprette kontakt med en annen mann som ga meg følelsen av å være interessant, pen, at jeg hadde noe å si, og at jeg hadde noen som lyttet til meg...jeg likte denne mannen godt, og på den tiden var han den eneste som holdt meg fra å bryte ut av forholdet av depresjon...jeg klarte aldri å snakke med mannen om mine følelser rundt forholdet, fordi jeg ikke ville såre han...så da mannen min fant ut at jeg hadde hatt mye kontakt med den andre mannen og så fram til å prate med han, samt at jeg hadde møtt denne mannen en gang bak ryggen til mannen min, ble tilliten brutt...jeg brøt kontakten med den andre for å prøve å fikse ting, men så lenge jeg ikke hadde overskudd til forholdet og ikke fikk det jeg trengte i forholdet, klarte jeg heller ikke å jobbe for at tilliten skulle bli gjenopprettet...jeg var deprimert og tok meg nær av alt...så ble jeg gravid...hun var absolutt ikke planlagt, men jeg kunne ikke tenkt meg en verden uten henne...hele svangerskapet var jeg satt ut av kvalme og annen sykdom, så da kunne jeg ikke jobbe med ting uansett...så ble hun født, og jeg begynte på skole...det var den første tiden jeg hadde vært ute på 3 år...jeg klarte fortsatt ikke å gi noe i forholdet...jeg hadde perioder der jeg prøvde, men ga opp...for noen måneder siden var jeg totalt utbrent av skole, jobb, barn og et håpløst ekteskap...jeg hadde ikke noe sosialt liv annet enn på skole og jobb, og jeg fortalte mannen min at ting måtte endre seg, eller så klarte jeg ikke mer...jeg følte jeg hadde brukt 6 år på å tilfredsstille alle andre uten å tenke på egne behov...og mannen gjorde faktisk en innsats...han tok ungene mer, lot meg få fritid når jeg spurte om det osv...mitt problem var at jeg på det tidspunktet var så langt nede at jeg ikke hadde troen på at det kom til å vare...derfor klarte jeg ikke å gi han det han trengte...økt tillit til meg, oppmerksomhet, kompliment, gjøring av husarbeid (jeg har alltid vært dårlig til å gjøre det...men til gjengjeld har det ikke blitt satt pris på når jeg faktisk har gjort det i gode perioder)...og han gikk lei innen jeg fikk gjort noe for forholdet...han sier at han er egoistisk og tenker på egne behov slik som jeg gjorde de gangene jeg såret han...og at han kommer til å begynne å jobbe for forholdet når han tror at jeg ikke kommer til å true med å gjøre det slutt neste gang en annen gir meg oppmerksomhet...likevel vil jeg at vi skal fungere, ikke bare for barna sin del, men jeg vet hvor bra vi kan ha det, og hvor bra vi er sammen når det er gode perioder...da utfyller vi hverandre...
Men hvvordan kan han forvente at jeg kommer til å innstille meg på forholdet når han tilsynelatende ikke bryr seg om mine følelser, min helse og meg? Han er totalt likegyldig i forhold til meg, og forventer at jeg skal godta at han har kontakt med ei som la an på han, som han flørtet med, ikke informerte at han var gift til og som tydeligvis er så viktig for han etter et par timer at han MÅ opprette kontakt med henne? Hvorfor skal ikke jeg sette pris på det hvis noen får meg til å føle at jeg er VERDT noe?? Og på toppen av det hele ville han ikke at jeg skulle ta kontakt med henne fordi HAN blir flau da...jeg hadde aldri tatt kontakt med henne på det tidspunktet...men nå frister det...for å få vite sannheten...for jeg tror han går bak ryggen min...jeg ser på facebook om han er pålogget hver gang jeg ikke vet hva han holder på med...og en gang jeg gjorde det, sto det først: aktiv for 1 time siden, så oppdaterte jeg: aktiv for 4 timer siden, ny opptatering: aktiv for 11 timer siden og siste oppdatering: aktiv for 23 timer siden...timene stemte med de tidspunktene han hadde vært på facebook, så min mistanke er at han slettet samtaleloggen for at jeg ikke skulle finne ut noe...jeg tror han var utro på festen...han er blitt totalt forandret etter den festen..
JA, jeg er blitt paranoid...hvis noen orker å lese alt dette, gi gjerne tilbakemeldinger og tanker...dere har riktignok bare min side av saken, men er det jeg som overreagerer?
Jeg merker angsttendenser hver gang han sitter på pc, ipad eller telefon...pulsen øker, jeg blir kvalm og begynner å skjelve...jeg klarer heller ikke å tenke på annet enn hva han gjør på døgnet rundt...prøver å tenke på noe annet, men temaet rundt den andre kvinnen og at han ikke sa at han var gift vel vitende om at han ikke hadde ringen på, kombinert med hans tilsynelatende store behov for å ha henne i livet sitt, ødelegger meg...jeg finner ingen glede av barna mine engang...jeg har kort lunte, og kan bli sint på dem hvis de bråker eller snakker til meg hvis jeg er opptatt...derfor har jeg gått til det steget at jeg har blitt henvist til psykolog...jeg klarer ikke dette alene...mannen min er ikke til hjelp på noe vis, for på tross av alle mine problemer i ettertid er svaret: "Du får bare venne deg til at jeg har henne som venn på facebook...jeg blir irritert over maset ditt om henne...." Allikevel forventer han at jeg skal bevise at jeg vil være i et forhold med han, og være glad og fornøyd, gi oppmerksomhet, komplimenter osv...han sier at han vil være i et forhold med meg og at han elsker meg...men han viser det ikke på noe vis...eneste tidspunktet han gir meg oppmerksomhet er når han vil ha sex...
Han mener alt som skjer nå er min feil...jeg er enig i at det er delvis min feil...for 3 år siden hadde jeg en dårlig periode i forholdet, så jeg endte opp med å opprette kontakt med en annen mann som ga meg følelsen av å være interessant, pen, at jeg hadde noe å si, og at jeg hadde noen som lyttet til meg...jeg likte denne mannen godt, og på den tiden var han den eneste som holdt meg fra å bryte ut av forholdet av depresjon...jeg klarte aldri å snakke med mannen om mine følelser rundt forholdet, fordi jeg ikke ville såre han...så da mannen min fant ut at jeg hadde hatt mye kontakt med den andre mannen og så fram til å prate med han, samt at jeg hadde møtt denne mannen en gang bak ryggen til mannen min, ble tilliten brutt...jeg brøt kontakten med den andre for å prøve å fikse ting, men så lenge jeg ikke hadde overskudd til forholdet og ikke fikk det jeg trengte i forholdet, klarte jeg heller ikke å jobbe for at tilliten skulle bli gjenopprettet...jeg var deprimert og tok meg nær av alt...så ble jeg gravid...hun var absolutt ikke planlagt, men jeg kunne ikke tenkt meg en verden uten henne...hele svangerskapet var jeg satt ut av kvalme og annen sykdom, så da kunne jeg ikke jobbe med ting uansett...så ble hun født, og jeg begynte på skole...det var den første tiden jeg hadde vært ute på 3 år...jeg klarte fortsatt ikke å gi noe i forholdet...jeg hadde perioder der jeg prøvde, men ga opp...for noen måneder siden var jeg totalt utbrent av skole, jobb, barn og et håpløst ekteskap...jeg hadde ikke noe sosialt liv annet enn på skole og jobb, og jeg fortalte mannen min at ting måtte endre seg, eller så klarte jeg ikke mer...jeg følte jeg hadde brukt 6 år på å tilfredsstille alle andre uten å tenke på egne behov...og mannen gjorde faktisk en innsats...han tok ungene mer, lot meg få fritid når jeg spurte om det osv...mitt problem var at jeg på det tidspunktet var så langt nede at jeg ikke hadde troen på at det kom til å vare...derfor klarte jeg ikke å gi han det han trengte...økt tillit til meg, oppmerksomhet, kompliment, gjøring av husarbeid (jeg har alltid vært dårlig til å gjøre det...men til gjengjeld har det ikke blitt satt pris på når jeg faktisk har gjort det i gode perioder)...og han gikk lei innen jeg fikk gjort noe for forholdet...han sier at han er egoistisk og tenker på egne behov slik som jeg gjorde de gangene jeg såret han...og at han kommer til å begynne å jobbe for forholdet når han tror at jeg ikke kommer til å true med å gjøre det slutt neste gang en annen gir meg oppmerksomhet...likevel vil jeg at vi skal fungere, ikke bare for barna sin del, men jeg vet hvor bra vi kan ha det, og hvor bra vi er sammen når det er gode perioder...da utfyller vi hverandre...
Men hvvordan kan han forvente at jeg kommer til å innstille meg på forholdet når han tilsynelatende ikke bryr seg om mine følelser, min helse og meg? Han er totalt likegyldig i forhold til meg, og forventer at jeg skal godta at han har kontakt med ei som la an på han, som han flørtet med, ikke informerte at han var gift til og som tydeligvis er så viktig for han etter et par timer at han MÅ opprette kontakt med henne? Hvorfor skal ikke jeg sette pris på det hvis noen får meg til å føle at jeg er VERDT noe?? Og på toppen av det hele ville han ikke at jeg skulle ta kontakt med henne fordi HAN blir flau da...jeg hadde aldri tatt kontakt med henne på det tidspunktet...men nå frister det...for å få vite sannheten...for jeg tror han går bak ryggen min...jeg ser på facebook om han er pålogget hver gang jeg ikke vet hva han holder på med...og en gang jeg gjorde det, sto det først: aktiv for 1 time siden, så oppdaterte jeg: aktiv for 4 timer siden, ny opptatering: aktiv for 11 timer siden og siste oppdatering: aktiv for 23 timer siden...timene stemte med de tidspunktene han hadde vært på facebook, så min mistanke er at han slettet samtaleloggen for at jeg ikke skulle finne ut noe...jeg tror han var utro på festen...han er blitt totalt forandret etter den festen..
JA, jeg er blitt paranoid...hvis noen orker å lese alt dette, gi gjerne tilbakemeldinger og tanker...dere har riktignok bare min side av saken, men er det jeg som overreagerer?
Første utblåsing...langt!
De siste ukene har vært svært kaotiske for meg...jeg og mannen min har hatt problemer i ganske lang tid, men det hele toppet seg for for en måneds tid siden da han ikke brukte gifteringen på fest, og heller ikke informerte den kvinnen som flørtet med han om at han var gift....dette er sånt som han har fortalt meg...i ettertid har han sagt at hun er penere enn meg, og han la henne til som venn på facebook på tross av at han vet konsekvensene av det...han tok initiativet til kontakt på chat, og han kontaktet henne ved å si "hvordan går det søta?" et par dager senere.
Jeg for min del har alltid hatt kroppskomplekser, og spesielt etter at jeg fikk barn. Jeg føler meg ikke pen, går kun med store gensere for at ingen skal kunne se magen min, og kan ikke dra på offentlige steder i badetøy. Jeg har heller ikke fått komplimenter fra andre enn venner og mannen min siden jeg gikk inn i forholdet for 6 år siden. Og mannen min har alltid sagt at jeg er verdens nydeligste...jeg har vært utakknemlig for komplimentene jeg har fått fra han...han er mannen min...for hans del er det obligatorisk å si det...da han da kommenterte at andre jenter var penere enn meg, gikk min verden i grus kroppslig sett...det hjelper heller ikke på at etter den festen, så har han sagt at jeg ser bra ut 2(!) ganger i løpet av 4 uker...jeg sluttet å spise etter at han kom med kommentaren, ble kvalm av mat..kunne ikke en gang spise søtsaker uten å bli dårlig...jeg gikk ned nesten 5 kg på 14 dager. Hans respons? Han kunne ikke brydd seg mindre...han gjorde et halvhjertet forsøk på å få meg til å spise etter 2 dager...etter den tid overså han meg, sa jeg at jeg ikke ville ha mat, så kunne jeg bare sulte...nå, snart 4 uker etter har jeg begynt å spise litt igjen...har gått opp ca 1 kg...og jeg er livredd for å øke i vekt...jeg bruker målebånd for å sjekke midje og mage minst 5 ganger om dagen, og veier meg på 2 vekter før og etter måltid, før jeg legger meg, etter at jeg har vært på do og før og etter at jeg har vært på do om morgenen...
Jeg er en spisevegrer...
Jeg har egentlig hatt denne problematikken siden jeg kom inn i tenårene, men har alltid holdt d i sjakk...jeg har også hatt gode perioder der jeg ikke har brydd meg om "det lille ekstra"...men jeg har alltid vært avhengig av å gå på vekten et par ganger om dagen...jeg er allikevel ingen typisk spisevegrer...jeg klarer til en viss grad å se at jeg har gått ned i vekt, jeg vet at det er kun magen som er stor på meg, jeg vet at jeg ikke er overvektig med mine 66 kg fordelt på 172 cm (tidligere 70 kg)....likevel har jeg store kroppskomplekser...jeg unngår alle klær som viser magen, fordi magen går over buksekanten, og jeg får bilringer når jeg sitter...midje/magemål var 88/104 i fjor sommer...i skrivende stund er målene på 74/92...før vektnedgangen i disse ukene var målene på 78-80/96-97...så jeg VET at jeg har blitt slankere...og jeg VET at vektnedgangen ikke er sunn...likevel er jeg LIVREDD for å øke i vekt og antall cm igjen...
Jeg for min del har alltid hatt kroppskomplekser, og spesielt etter at jeg fikk barn. Jeg føler meg ikke pen, går kun med store gensere for at ingen skal kunne se magen min, og kan ikke dra på offentlige steder i badetøy. Jeg har heller ikke fått komplimenter fra andre enn venner og mannen min siden jeg gikk inn i forholdet for 6 år siden. Og mannen min har alltid sagt at jeg er verdens nydeligste...jeg har vært utakknemlig for komplimentene jeg har fått fra han...han er mannen min...for hans del er det obligatorisk å si det...da han da kommenterte at andre jenter var penere enn meg, gikk min verden i grus kroppslig sett...det hjelper heller ikke på at etter den festen, så har han sagt at jeg ser bra ut 2(!) ganger i løpet av 4 uker...jeg sluttet å spise etter at han kom med kommentaren, ble kvalm av mat..kunne ikke en gang spise søtsaker uten å bli dårlig...jeg gikk ned nesten 5 kg på 14 dager. Hans respons? Han kunne ikke brydd seg mindre...han gjorde et halvhjertet forsøk på å få meg til å spise etter 2 dager...etter den tid overså han meg, sa jeg at jeg ikke ville ha mat, så kunne jeg bare sulte...nå, snart 4 uker etter har jeg begynt å spise litt igjen...har gått opp ca 1 kg...og jeg er livredd for å øke i vekt...jeg bruker målebånd for å sjekke midje og mage minst 5 ganger om dagen, og veier meg på 2 vekter før og etter måltid, før jeg legger meg, etter at jeg har vært på do og før og etter at jeg har vært på do om morgenen...
Jeg er en spisevegrer...
Jeg har egentlig hatt denne problematikken siden jeg kom inn i tenårene, men har alltid holdt d i sjakk...jeg har også hatt gode perioder der jeg ikke har brydd meg om "det lille ekstra"...men jeg har alltid vært avhengig av å gå på vekten et par ganger om dagen...jeg er allikevel ingen typisk spisevegrer...jeg klarer til en viss grad å se at jeg har gått ned i vekt, jeg vet at det er kun magen som er stor på meg, jeg vet at jeg ikke er overvektig med mine 66 kg fordelt på 172 cm (tidligere 70 kg)....likevel har jeg store kroppskomplekser...jeg unngår alle klær som viser magen, fordi magen går over buksekanten, og jeg får bilringer når jeg sitter...midje/magemål var 88/104 i fjor sommer...i skrivende stund er målene på 74/92...før vektnedgangen i disse ukene var målene på 78-80/96-97...så jeg VET at jeg har blitt slankere...og jeg VET at vektnedgangen ikke er sunn...likevel er jeg LIVREDD for å øke i vekt og antall cm igjen...
Abonner på:
Innlegg (Atom)