Langt nede i dag...

I dag har paranoiaen tatt overhånd. Var på jobb i helgen, og snakket med en jeg jobber sammen med om den nye turnusen som skal komme. For mitt vedkommende betyr det jobb fre-søn hver 4 uke, og torsdag hver 8. uke...tilsvarende 40% stilling (doble vakter alle dager). HVIS jeg får være en del av den nye turnusen...de som ikke går inn i denne turnusen, beholder nemlig de enkle vaktene som er en del av dagens turnus. Det vil videre si at jeg beholder min 13% stilling, og må jobbe 6-7 dager ekstra i måneden. Dette igjen går ut over barna, som jeg da ser mye mindre enn hvis jeg hadde jobbet 3-4 dager i måneden (og fått mye mer lønn).
Jeg har fått for meg at jeg ikke får være med i den nye turnusen. Tankene mine forteller meg at jeg ikke får være med fordi sjefen mener jeg ikke er god nok, og at hun ikke liker meg. Jeg tenker også at de andre jeg jobber sammen med ikke liker meg. Var det noen som sa paranoia? Tanken på at jeg er nødt til å spare penger til den kommende praksisen og at vi ikke kommer til å klare oss økonomisk er ekstra stressende. Jeg VIL være med i ny turnus! Samtidig blir jeg lei meg for at jeg ikke ser barna 3 dager på rad hver måned. Jeg er klar over at det bare er 3 dager...men når de da våkner om morgenen på dag 2 og 3, og jeg forlater dem i nye 14-15 timer hver gang...tanken på sorgen deres i disse situasjonene sliter på meg...tror nesten at det er like greit at jeg er helt fraværende og bor hos foreldrene mine de helgene dette er aktuelt. At de ikke ser meg 15 minutter hver dag. Uansett hva utfallet er, så blir det FEIL. Borte 6-7 hele dager i måneden, men ikke sammenhengende, eller borte 3-4 dager sammenhengende? Hva ville DU valgt?

Det andre som presser meg ned i dag er angst for å mislykkes. Jeg skal planlegge, gjennomføre og evaluere en aktivitet på praksisplassen, men jeg klarer ikke å gjøre det. Aktiviteten skal være ferdig planlagt i dag. Jeg skal gjennomføre aktiviteten på fredag. Gjør jeg ikke dette, så stryker jeg praksisen. Men her sitter jeg...med mange ideer, men ingenting på papiret...Frykten for å mislykkes er for sterk...tenk hvis de ikke er interessert? Hva om jeg gjør noe feil? Tenk hvis alt blir totalt mislykket?

Jeg føler meg totalt mislykket......
- Mislykket som mor.
- Mislykket som kone.
- Misykket som student.
- Mislykket som person.
Hva er vitsen...?

I dag dukket tanken opp...
"Jeg kan like godt bare legge meg ned og dø..."
Dette kommer aldri til å skje...at jeg faktisk legger med ned for å dø, uten håp om noe...men akkurat der og da følte jeg virkelig at jeg bare kunne gi opp...at jeg ikke kom til å klare noe uansett....tanken om å dra fra mann og barn er der fortsatt med jevne mellomrom, men jeg vet også der at det ikke kommer til å skje...

På fredag skal jeg til hun som er åndelig veileder...jeg tror det er på tide med en terapitime for å få orden på tankene...barna er hos besteforeldrene...skal være der i natt...jeg brøt sammen da jeg fikk høre at hun minste hadde grått etter mamma og pappa da hun ble levert hos besteforeldrene...følte meg slem som ikke hadde henne hjemme etter at hun var syk i forrige uke, og som ikke har henne hjemme når hun klemte fingeren sin i døren i helgen, og fortsatt har vondt i den...

Jeg føler meg slem fordi hun trenger mammaen sin, men mammaen er ikke der...

En stund siden sist...

Det har vært ganske travelt for meg de siste månedene...og jeg har også hatt en bedre periode i ekteskapet og personlig....jeg har lært meg å sette krav...ihvertfall til en viss grad...og har følt på mer glede i forhold til det livet jeg har...selv jeg og mannen hadde noen gode uker :)

I skrivende stund veier jeg 65, 5 eller noe sånt...i meste laget, men overkommelig...jeg veier meg ikke 10 ganger om dagen lenger,  og har et bedre kosthold...
For to uker siden begynte jeg å trene...jeg begynte samtidig med at jeg kuttet ut søtsaker...jeg har nemlig en kjole som jeg håper kan passe perfekt til meg innen 14 desember, for da er det julebord! :)
Uansett; de siste to ukene har jeg vært på trening annenhver dag...og jeg kjenner hvor godt det er å ha gjort det! Hvis jeg klarer å følge opp med annenhver dag frem til julebordet,  og er flink med maten, så bør det kanskje være mulig at jeg ser bedre ut? Halvannen måned med trening?

Jeg nevnte at jeg hadde hatt en god periode nå....men føler også at jeg er inne i en dårligere periode for øyeblikket....den siste uken har jeg faktisk tenkt tanken at det beste for meg og barna er at jeg drar fra dem..fornuften sier jo noe annet,  men de er et irritasjonsmoment for tiden...jeg ønsker ikke at det skal være sånn, så langt ifra, men jeg klarer ikke å bevare roen så lenge de skal ha oppmerksomhet...det hjelper ikke på at de krangler HELE tiden heller...jeg føler veldig på behovet for å være alene...med rolige omgivelser og null stress...tror jeg kanskje er sliten etter 3 uker med hoste døgnet rundt som har ført til dårlig søvn...og tidligvakter i praksisen som gjør at jeg og barna må stå opp halv 6. ..

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg sliter nå...helt brått...og hvorfor bare på det området?  Hvorfor ikke med kropp, vekt,  utseende, ekteskapet og alt det? Hvorfor er det bare barna det går utover? Barna er de siste som jeg vil skal bli påvirket av mine problemer! :( kanskje det er for lenge siden forrige psykologtime...har ikke vært der på over en måned...kanskje jeg trenger en utblåsning...

Jeg gruer meg til de kommer hjem fra barnehagen om dagene...jeg gleder meg til de skal legge seg, og legger dem gjerne så tidlig som mulig. ..jeg har hatt tanker om å flytte fra dem...

Jeg føler meg mislykket som mor...