Første utblåsing...langt!

De siste ukene har vært svært kaotiske for meg...jeg og mannen min har hatt problemer i ganske lang tid, men det hele toppet seg for for en måneds tid siden da han ikke brukte gifteringen på fest, og heller ikke informerte den kvinnen som flørtet med han om at han var gift....dette er sånt som han har fortalt meg...i ettertid har han sagt at hun er penere enn meg, og han la henne til som venn på facebook på tross av at han vet konsekvensene av det...han tok initiativet til kontakt på chat, og han kontaktet henne ved å si "hvordan går det søta?" et par dager senere.

Jeg for min del har alltid hatt kroppskomplekser, og spesielt etter at jeg fikk barn. Jeg føler meg ikke pen, går kun med store gensere for at ingen skal kunne se magen min, og kan ikke dra på offentlige steder i badetøy. Jeg har heller ikke fått komplimenter fra andre enn venner og mannen min siden jeg gikk inn i forholdet for 6 år siden. Og mannen min har alltid sagt at jeg er verdens nydeligste...jeg har vært utakknemlig for komplimentene jeg har fått fra han...han er mannen min...for hans del er det obligatorisk å si det...da han da kommenterte at andre jenter var penere enn meg, gikk min verden i grus kroppslig sett...det hjelper heller ikke på at etter den festen, så har han sagt at jeg ser bra ut 2(!) ganger i løpet av 4 uker...jeg sluttet å spise etter at han kom med kommentaren, ble kvalm av mat..kunne ikke en gang spise søtsaker uten å bli dårlig...jeg gikk ned nesten 5 kg på 14 dager. Hans respons? Han kunne ikke brydd seg mindre...han gjorde et halvhjertet forsøk på å få meg til å spise etter 2 dager...etter den tid overså han meg, sa jeg at jeg ikke ville ha mat, så kunne jeg bare sulte...nå, snart 4 uker etter har jeg begynt å spise litt igjen...har gått opp ca 1 kg...og jeg er livredd for å øke i vekt...jeg bruker målebånd for å sjekke midje og mage minst 5 ganger om dagen, og veier meg på 2 vekter før og etter måltid, før jeg legger meg, etter at jeg har vært på do og før og etter at jeg har vært på do om morgenen...

Jeg er en spisevegrer...

Jeg har egentlig hatt denne problematikken siden jeg kom inn i tenårene, men har alltid holdt d i sjakk...jeg har også hatt gode perioder der jeg ikke har brydd meg om "det lille ekstra"...men jeg har alltid vært avhengig av å gå på vekten et par ganger om dagen...jeg er allikevel ingen typisk spisevegrer...jeg klarer til en viss grad å se at jeg har gått ned i vekt, jeg vet at det er kun magen som er stor på meg, jeg vet at jeg ikke er overvektig med mine 66 kg fordelt på 172 cm (tidligere 70 kg)....likevel har jeg store kroppskomplekser...jeg unngår alle klær som viser magen, fordi magen går over buksekanten, og jeg får bilringer når jeg sitter...midje/magemål var 88/104 i fjor sommer...i skrivende stund er målene på 74/92...før vektnedgangen i disse ukene var målene på 78-80/96-97...så jeg VET at jeg har blitt slankere...og jeg VET at vektnedgangen ikke er sunn...likevel er jeg LIVREDD for å øke i vekt og antall cm igjen...