Lei av å tenke og lei av å håpe,
skal venner være som en gjennomvåt såpe?
Å håpe at ikke alle er lik,
som sårer igjen og igjen med sitt svik.
Man trenger jo noen å stole på,
den ene som aldri kommer til å gå.
Likevel skjer det, igjen og igjen
at den som du tok for din nærmeste venn,
finner ut at de vil fortsette jakten,
D-dagen kommer og da mistes kontakten.
En måned går, ett år, kanskje to
den tiden det tar å la sårene gro.
Så begynner den samme historien igjen,
man får tilbake troen på en skikkelig venn.
Kanskje det er nå det uvirkelige skjer,
man slipper å håpe og lengte etter mer.
Det varer en vinter, eller kanskje ti somrer,
man kan ikke vite før den dagen kommer.