Vet ikke...jeg vet bare ikke..

Dette er tanker som gjentar seg om og om igjen i hodet mitt.
Hvorfor?

Jeg vet ikke. Livet mitt er i utgangspunktet ganske bra, men er det noe som mangler? Det er vel den konklusjonen jeg har kommet fram til.

Før jeg giftet meg, tenkte jeg ikke så mye over ting. I tidligere innlegg har jeg snakket om god kjemi og venner. Det er dette jeg føler på nå. Det var en som jeg begynte å bli godt kjent med for noen uker siden...en jeg kunne prate med om alt, og som faktisk var tilgjengelig ansikt til ansikt. Vi hadde god kjemi. Dessverre hadde han så stor respekt for andres forhold, at han heller ville bryte kontakten enn å risikere at noe ble komplisert mellom meg og mannen min. Jeg skjønner hvordan han tenker, men det er lenge siden jeg har hatt så god kjemi med noen på et vennskapelig nivå, og ikke minst hatt noen som har vært dønn ærlig med meg fra dag 1. Derfor ble jeg såret...ikke så mye fordi han ikke ville ha kontakt, men fordi kjemien mellom oss tydeligvis ikke var viktig nok for hans del. Jeg vet ikke....det er den følelsen av å ikke være bra nok..

Jeg kommer nok til å fortsette å håpe...at han ombestemmer seg en gang.

Det er på grunn av dette at jeg skjønner at jeg mangler de gode vennene i nærheten. Jeg har jo såklart opptil flere som jeg prater med om ting, men ingen bor i nærheten. Telefon og facebook blir ikke helt det samme..Det er langt mellom sånne venner, så...jeg vet ikke...jeg vet rett og slett ikke...