Angst og depresjon

Som jeg skrev om i mitt forrige innlegg, la mannen min til den andre kvinnen på facebook og skrev en flørtende melding...da jeg fikk vite om den flørtende meldingen, fikk jeg panikkanfall...jeg hyperventilerte, og klarte ikke å gå...var helt nummen i kroppen, og høyre fot og arm stivnet...mannen min har sagt at han ikke skriver noe til henne i ettertid...jeg stoler ikke på at det er sant...spesielt med tanke på at han løy om at hun hadde svart på den flørtemeldingen, og at han kun går på facebook når jeg ikke er i nærheten...før han dro på tur, var han lite på facebook...nå er han pålogget hver gang han har muligheten og jeg ikke ser det. Varslene om ny beskjed er også slått av på ipaden...han sier at det er på grunn av den nye oppdateringen, men jeg tror det ikke..jeg tror han har slått dem av...kanskje mest fordi han nekter å slå det på igjen for å bekrefte at han ikke skriver med henne...jeg er sikker på at han skjuler noe...selv om han sier at han ikke kommer til å prate med henne mer, så nekter han å slette henne som venn...jeg bare lurer...hvorfor ha en fremmed dame som venn når han ikke skal bli kjent med henne?
Jeg merker angsttendenser hver gang han sitter på pc, ipad eller telefon...pulsen øker, jeg blir kvalm og begynner å skjelve...jeg klarer heller ikke å tenke på annet enn hva han gjør på døgnet rundt...prøver å tenke på noe annet, men temaet rundt den andre kvinnen og at han ikke sa at han var gift vel vitende om at han ikke hadde ringen på, kombinert med hans tilsynelatende store behov for å ha henne i livet sitt, ødelegger meg...jeg finner ingen glede av barna mine engang...jeg har kort lunte, og kan bli sint på dem hvis de bråker eller snakker til meg hvis jeg er opptatt...derfor har jeg gått til det steget at jeg har blitt henvist til psykolog...jeg klarer ikke dette alene...mannen min er ikke til hjelp på noe vis, for på tross av alle mine problemer i ettertid er svaret: "Du får bare venne deg til at jeg har henne som venn på facebook...jeg blir irritert over maset ditt om henne...." Allikevel forventer han at jeg skal bevise at jeg vil være i et forhold med han, og være glad og fornøyd, gi oppmerksomhet, komplimenter osv...han sier at han vil være i et forhold med meg og at han elsker meg...men han viser det ikke på noe vis...eneste tidspunktet han gir meg oppmerksomhet er når han vil ha sex...

Han mener alt som skjer nå er min feil...jeg er enig i at det er delvis min feil...for 3 år siden hadde jeg en dårlig periode i forholdet, så jeg endte opp med å opprette kontakt med en annen mann som ga meg følelsen av å være interessant, pen, at jeg hadde noe å si, og at jeg hadde noen som lyttet til meg...jeg likte denne mannen godt, og på den tiden var han den eneste som holdt meg fra å bryte ut av forholdet av depresjon...jeg klarte aldri å snakke med mannen om mine følelser rundt forholdet, fordi jeg ikke ville såre han...så da mannen min fant ut at jeg hadde hatt mye kontakt med den andre mannen og så fram til å prate med han, samt at jeg hadde møtt denne mannen en gang bak ryggen til mannen min, ble tilliten brutt...jeg brøt kontakten med den andre for å prøve å fikse ting, men så lenge jeg ikke hadde overskudd til forholdet og ikke fikk det jeg trengte i forholdet, klarte jeg heller ikke å jobbe for at tilliten skulle bli gjenopprettet...jeg var deprimert og tok meg nær av alt...så ble jeg gravid...hun var absolutt ikke planlagt, men jeg kunne ikke tenkt meg en verden uten henne...hele svangerskapet var jeg satt ut av kvalme og annen sykdom, så da kunne jeg ikke jobbe med ting uansett...så ble hun født, og jeg begynte på skole...det var den første tiden jeg hadde vært ute på 3 år...jeg klarte fortsatt ikke å gi noe i forholdet...jeg hadde perioder der jeg prøvde, men ga opp...for noen måneder siden var jeg totalt utbrent av skole, jobb, barn og et håpløst ekteskap...jeg hadde ikke noe sosialt liv annet enn på skole og jobb, og jeg fortalte mannen min at ting måtte endre seg, eller så klarte jeg ikke mer...jeg følte jeg hadde brukt 6 år på å tilfredsstille alle andre uten å tenke på egne behov...og mannen gjorde faktisk en innsats...han tok ungene mer, lot meg få fritid når jeg spurte om det osv...mitt problem var at jeg på det tidspunktet var så langt nede at jeg ikke hadde troen på at det kom til å vare...derfor klarte jeg ikke å gi han det han trengte...økt tillit til meg, oppmerksomhet, kompliment, gjøring av husarbeid (jeg har alltid vært dårlig til å gjøre det...men til gjengjeld har det ikke blitt satt pris på når jeg faktisk har gjort det i gode perioder)...og han gikk lei innen jeg fikk gjort noe for forholdet...han sier at han er egoistisk og tenker på egne behov slik som jeg gjorde de gangene jeg såret han...og at han kommer til å begynne å jobbe for forholdet når han tror at jeg ikke kommer til å true med å gjøre det slutt neste gang en annen gir meg oppmerksomhet...likevel vil jeg at vi skal fungere, ikke bare for barna sin del, men jeg vet hvor bra vi kan ha det, og hvor bra vi er sammen når det er gode perioder...da utfyller vi hverandre...

Men hvvordan kan han forvente at jeg kommer til å innstille meg på forholdet når han tilsynelatende ikke bryr seg om mine følelser, min helse og meg? Han er totalt likegyldig i forhold til meg, og forventer at jeg skal godta at han har kontakt med ei som la an på han, som han flørtet med, ikke informerte at han var gift til og som tydeligvis er så viktig for han etter et par timer at han MÅ opprette kontakt med henne? Hvorfor skal ikke jeg sette pris på det hvis noen får meg til å føle at jeg er VERDT noe?? Og på toppen av det hele ville han ikke at jeg skulle ta kontakt med henne fordi HAN blir flau da...jeg hadde aldri tatt kontakt med henne på det tidspunktet...men nå frister det...for å få vite sannheten...for jeg tror han går bak ryggen min...jeg ser på facebook om han er pålogget hver gang jeg ikke vet hva han holder på med...og en gang jeg gjorde det, sto det først: aktiv for 1 time siden, så oppdaterte jeg: aktiv for 4 timer siden, ny opptatering: aktiv for 11 timer siden og siste oppdatering: aktiv for 23 timer siden...timene stemte med de tidspunktene han hadde vært på facebook, så min mistanke er at han slettet samtaleloggen for at jeg ikke skulle finne ut noe...jeg tror han var utro på festen...han er blitt totalt forandret etter den festen..

JA, jeg er blitt paranoid...hvis noen orker å lese alt dette, gi gjerne tilbakemeldinger og tanker...dere har riktignok bare min side av saken, men er det jeg som overreagerer?