Langt nede i dag...

I dag har paranoiaen tatt overhånd. Var på jobb i helgen, og snakket med en jeg jobber sammen med om den nye turnusen som skal komme. For mitt vedkommende betyr det jobb fre-søn hver 4 uke, og torsdag hver 8. uke...tilsvarende 40% stilling (doble vakter alle dager). HVIS jeg får være en del av den nye turnusen...de som ikke går inn i denne turnusen, beholder nemlig de enkle vaktene som er en del av dagens turnus. Det vil videre si at jeg beholder min 13% stilling, og må jobbe 6-7 dager ekstra i måneden. Dette igjen går ut over barna, som jeg da ser mye mindre enn hvis jeg hadde jobbet 3-4 dager i måneden (og fått mye mer lønn).
Jeg har fått for meg at jeg ikke får være med i den nye turnusen. Tankene mine forteller meg at jeg ikke får være med fordi sjefen mener jeg ikke er god nok, og at hun ikke liker meg. Jeg tenker også at de andre jeg jobber sammen med ikke liker meg. Var det noen som sa paranoia? Tanken på at jeg er nødt til å spare penger til den kommende praksisen og at vi ikke kommer til å klare oss økonomisk er ekstra stressende. Jeg VIL være med i ny turnus! Samtidig blir jeg lei meg for at jeg ikke ser barna 3 dager på rad hver måned. Jeg er klar over at det bare er 3 dager...men når de da våkner om morgenen på dag 2 og 3, og jeg forlater dem i nye 14-15 timer hver gang...tanken på sorgen deres i disse situasjonene sliter på meg...tror nesten at det er like greit at jeg er helt fraværende og bor hos foreldrene mine de helgene dette er aktuelt. At de ikke ser meg 15 minutter hver dag. Uansett hva utfallet er, så blir det FEIL. Borte 6-7 hele dager i måneden, men ikke sammenhengende, eller borte 3-4 dager sammenhengende? Hva ville DU valgt?

Det andre som presser meg ned i dag er angst for å mislykkes. Jeg skal planlegge, gjennomføre og evaluere en aktivitet på praksisplassen, men jeg klarer ikke å gjøre det. Aktiviteten skal være ferdig planlagt i dag. Jeg skal gjennomføre aktiviteten på fredag. Gjør jeg ikke dette, så stryker jeg praksisen. Men her sitter jeg...med mange ideer, men ingenting på papiret...Frykten for å mislykkes er for sterk...tenk hvis de ikke er interessert? Hva om jeg gjør noe feil? Tenk hvis alt blir totalt mislykket?

Jeg føler meg totalt mislykket......
- Mislykket som mor.
- Mislykket som kone.
- Misykket som student.
- Mislykket som person.
Hva er vitsen...?

I dag dukket tanken opp...
"Jeg kan like godt bare legge meg ned og dø..."
Dette kommer aldri til å skje...at jeg faktisk legger med ned for å dø, uten håp om noe...men akkurat der og da følte jeg virkelig at jeg bare kunne gi opp...at jeg ikke kom til å klare noe uansett....tanken om å dra fra mann og barn er der fortsatt med jevne mellomrom, men jeg vet også der at det ikke kommer til å skje...

På fredag skal jeg til hun som er åndelig veileder...jeg tror det er på tide med en terapitime for å få orden på tankene...barna er hos besteforeldrene...skal være der i natt...jeg brøt sammen da jeg fikk høre at hun minste hadde grått etter mamma og pappa da hun ble levert hos besteforeldrene...følte meg slem som ikke hadde henne hjemme etter at hun var syk i forrige uke, og som ikke har henne hjemme når hun klemte fingeren sin i døren i helgen, og fortsatt har vondt i den...

Jeg føler meg slem fordi hun trenger mammaen sin, men mammaen er ikke der...