En oppdatering fra meg :)

I går hadde jeg ikke muligheten til å blogge...jeg tilbragte mye av dagen ute sammen med barna og en venninne som har ei jevnaldrende jente...veldig fint vær, så ungene koste seg skikkelig (og mammaen kunne slappe av med 2 sett ekstra øyne på barna ;) )...senere på dagen var vi på besøk, og da fikk tålmodigheten kjørt seg for mammaen, da pappaen var opptatt med "familiegjenforening"...da var det veldig greit å komme seg ut og gå etter at barna hadde fått seg et bad (de var SKITNE!!), fikk til og med selskap fra overnevnte venninne...før jeg etter turen snakket med en venninne om ekteskapet og diverse...det var egentlig jeg som hadde leggedag i går, men mannen min sa at han kunne ta det slik at jeg fikk gått tur...og han kommenterte også at han syns synd på meg som måtte løpe etter barna i 4 timer på besøk, og at han skjønte at jeg var sliten...det er et godt tegn :) Han SER meg ihvertfall :)
Da jeg kom inn igjen etter å ha snakket i telefonen i 45 minutter, følte jeg behovet for å krype inn i armkroken til mannen...så det gjorde jeg...og jeg koste meg virkelig :) turene ut, bloggen, og å snakke med venninner hjelper virkelig på humøret! Resten av kvelden oppførte vi oss som kjærester...og det er mange måneder siden sist vi gjorde det! Det er som jeg sier: det som skjedde fungerte som en vekker for meg på tross av alt det vonde i ettertid...og selv om jeg tilsynelatende er likegyldig nå, så merker jeg at jeg finner større glede i de små tingene enn det jeg gjorde før...tidligere så jeg ikke vitsen med å sitte i armkroken hele tiden etter så lang tid...men slik som i går, da jeg var i godt humør etter å ha vært ute, så var det ingenting som føltes bedre :) jeg har troen på at vi kommer oss gjennom dette...men jeg er fortsatt innstilt på at jeg ikke kommer til å jobbe med forholdet alene...vi må være engasjerte begge to...men han begynner i det minste å komme tilbake til sitt normale jeg slik det ser ut nå..