Skuffelsen var stor...

da jeg fant ut at mannen hadde vært inne på nettloggen i dag...antakeligvis for å slette alle spor slik at jeg ikke hadde noe å reagere på...jeg gikk ikke inn og sjekket engang...loggen var ikke lukket, og den ble gått inn på da jeg gikk for å legge barna...
Jeg sendte en melding til den åndelige veilederen i dag...spurte om mannen min og hun andre hadde kontakt nå etter at han slettet henne...hun svarte at de hadde kontakt på et vis, men hun kunne ikke si på hvilken måte...da ser jeg for meg at grunnen til at han sletter loggen, er at han går inn på siden hennes for å ta kontakt med henne der, eller at de har utvekslet telefonnummer...jeg tror ikke hun er borte...og det at han faktisk har brukt så mye tid på siden hennes fram til nå, og i tillegg har begynt å slette logg, gjør meg bare mer sikker på at han går bak ryggen min...

I forhold til meg er ingenting forandret...vi hadde en samtale i går kveld...om meg og kroppsproblemene...hvordan jeg oppfattet humøret hans de siste dagene etter at hun ble slettet...at jeg ikke følte at han ønsket å være sammen med meg...jeg kjeftet også mye på han, for han dro fram at jeg hadde truet med å gå fra han osv osv...og da fikk han høre om hans manglende ansvar for alt..at jeg måtte gjøre alt i forholdet, og hvis jeg ba om hjelp til noe uten at han ville gjøre det, så ga han meg dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde det selv...i tillegg til at jeg i alle år har gjort mitt for at hans ønsker og behov skulle være tilfredsstilt...jeg var likevel tydelig på at begge var ansvarlige for situasjonen slik den var i dag...jeg skulle sagt ifra mye tidligere om ting, og ikke unngått konflikter...da hadde jeg ikke endt opp med å slite meg ut...noe som igjen førte til at jeg vurderte å flytte...jeg fortalte at hvis det ikke hadde vært for at jeg hadde gjort noe lignende før, så hadde jeg ikke blitt værende i forholdet etter all ydmykelsen, all dritten, all likegyldigheten og alle forsøkene på å presse meg lenger ned i søla enn det jeg allerede var med min spiseslutt og depressive tanker...
Jeg spurte han om han la merke til at jeg var blitt tynnere...han sa at han egentlig ikke hadde merket det...da kom tårene for min del...men jeg forsøkte å holde dem tilbake...han legger tydeligvis ikke merke til meg...og 6 kg ned i vekt har tydeligvis ikke gjort meg mer attraktiv...

Han begynte likevel å snakke om flere barn med meg om noen år...slik jeg alltid har ønsket...kunne tenke meg ett barn til når jeg er ferdig med utdannelsen og har jobbet litt...merkelig nok med han...den har jeg aldri gått vekk fra...skal jeg ha flere barn, så blir det med han...jeg vet egentlig at det aldri blir, og at det bare vare et forsøk på å muntre meg opp...han sa også at han lovte å gi meg en god dag i dag...litt av en dag...jeg har hatt ansvaret for barna alene hele dagen, med unntak av da jeg var ute og gikk fra 17-18.15...han har vært inne, mens jeg var ute med barna...han sov 2,5 time etter at vi kom inn, og jeg måtte lage middag og passe barna samtidig...det var jeg som la barna også...på tross av at jeg gjorde det i går...og jeg sier ingenting...jeg er lei av skuffelsene og kranglene...

Han dro ut i kveld...sammen med en kompis...og de drar vel videre til en annen kompis på fest etterpå...han vet hva jeg føler i forbindelse med han og fester...selv om han ikke skal drikke, er usikkerheten absolutt til stede...flørter han med noen? Tar han av seg ringen? Hva gjør han egentlig når jeg ikke er der? Han sa at han ikke blir så lenge ute, men den har jeg hørt før...det ender med at når de andre drar til byen, drar han også til byen, og er ute til 3.30...

Dagens mat: 1/2 bolle og 1/2 middagspølse...som sagt i forrige innlegg: jeg er kvalm...vanligvis hadde jeg kastet meg over sjokoladeplatene som ligger i skapet ved første og beste anledning, men ikke i dag...hadde jeg spist mer til middag, hadde jeg kastet opp...SÅ kvalm var jeg...