Incest/overgrep

For de som har lest diktene mine, så er det et om incest der...det er dessverre skrevet ut fra egen erfaring...så for de som ikke kjenner meg, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det...de jeg kjenner som vet om denne bloggen, vet også om min fortid...men alle vet ikke om konsekvensene...

Da jeg var 6, ble jeg utsatt for incest...heldigvis ble det oppdaget før han hadde sex med meg...men minnene er der den dag i dag...jeg har bilder i hodet av at han ble stoppet i siste liten av moren min...han sto klar til å penetrere meg...hadde moren min kommet 2 minutter senere, hadde det vært for sent...det er en veldig skremmende tanke for meg...i ettertid har jeg ikke lagt han for hat eller noe...han døde for noen år siden...jeg dro ikke i begravelsen i kirken, men stilte likevel opp for resten av familien som var i sorg...hva sier det om meg? Jeg er ikke engang i stand til å hate noen som har ødelagt meg for livet, og delte sorgen til slekten min...jeg syns bare synd på han da han levde...men jeg skulle gjerne ha likt å vite HVORFOR? Hvorfor MEG?? HVA var det som fikk han til å gjøre dette?
Faren min ble verge for han da bestemoren min døde...i alle år etter hendelsen snakket jeg nesten daglig med han på telefonen, der han spurte om moren hans var hos oss...eller ville ha tak i faren min fordi han hadde handleliste til han...jeg kom meg ikke vekk før jeg var 16-17 og tilbragte mesteparten av tiden hos min daværende kjæreste...merkelig nok syns jeg ikke det var vanskelig å prate med han, men jeg har brukt mange år hos psykolog for å prøve å komme meg videre mentalt...senest i 2007...da var jeg 22...

Et av mine hovedproblem er at jeg ikke liker sex...lykke til med å finne en mann som kan godta at jeg kunne levd i sølibat hele livet liksom...da jeg gikk inn i forholdet med mannen, testet jeg han...jeg ville se om han kunne klare seg over lengre tid uten å få tilfredsstilt sine behov...perioden gikk bra...men jeg hadde fortsatt ikke vært helt ærlig med han i forhold til hvordan mine følelser rundt sex var...den hele sannheten fikk han vite da vi hadde vært gift i snart 2 år...:
Jeg liker ikke sex...jeg har store problemer med å se en naken mann, og fokuserer alltid på ansiktet hvis jeg kommer i en slik situasjon...under samleie føler jeg i beste fall ingenting, og venter på at det blir overstått...tankene mine er alle andre steder enn akkurat der jeg er..."hva klokken er", "hva vi skal ha til middag" "hva vi skal ha på butikk" osv...jeg føler ikke lyst engang...kun plikt...
Jeg har med andre ord brukt store deler av forholdet mitt på sex uten å ha hatt lyst på sex...altså...det gikk jo an...og jeg ville gjøre det for mannen min...som ikke visste hele sannheten..jeg har egentlig ført han bak lyset...men som jeg sier: Hvem ville hatt meg hvis de visste at de ikke kom til å få dekt et vesentlig behov i forholdet?

Jeg lurer fortsatt på hvorfor...hvorfor må jeg oppleve så mye negativt i livet mitt? Mine livserfaringer har gjort meg til et bedre menneske på mange måter...så egentlig har jeg omfavnet alt det negative...mennesker viser meg tillit, og betror seg til meg etter kort tids bekjentskap...men for meg personlig, er jeg ødelagt vare...og kommer ikke til å bli reparert noen gang...jeg velger derfor å gjøre det jeg kan for andre mennesker, slik at de skal få bedre opplevelser enn det jeg har hatt...